Haukugle

Det har vært en invasjon av haukugler i høst. Flere individer har holdt til så å si rett utenfor heimen på Lista. Den siste tiden har det blitt litt lenger mellom observasjonene, men en dag i sist uke satt det plutselig en flott haukugle i nabolaget igjen.








Hornugle i nettet

Tidlig i november fløy det pluteslig en voksen hornugle i et av mistnettene som brukes i den standardiserte fangsten på Lista fuglestasjon. På morgenen samme dag hadde Listas første og Vest-Agders andre sibirjernspurv blitt ringmerket samme sted. Ugla kom derfor litt i skyggen av den sjeldne sibirske gjesten, men fikk likevel velfortjent oppmerksomhet fra de fremmøtte.





Etter å ha blitt ringmerket fikk hornugla friheten tilbake. Jeg hadde en 300mm montert på kameraet, så jeg rygget en del meter bakover da den skulle slippes, slik at jeg forhåpentligvis kunne få noen fluktbilder. Ringmerker Rubén Piculo gjorde en utmerket jobb som "uglekaster", og ugla gjorde en sving over parkeringsplassen ved Lista fyr før den forsvant inn i vegetasjonen. Hornugla er nattaktiv, og sitter helst i ro skjult i en busk eller inntil en trestamme på dagtid.








Steppeørn på Karmøy!

Det er ingen grunn til å gå i dvale selv om kalenderen nå viser november. Det er nå noen av de virkelig store ornitologiske sjeldenhetene dukker opp. For eksempel var det på denne tiden i fjor  Norges første ørkensanger dukket opp i Larvik. I november for ni år siden hadde jeg en stor opplevelse på Høg-Jæren da Norges første keiserørn sirklet majestetisk i luftrommet sammen med de lokale havørnene. Som et lyn fra klar himmel (nesten bokstavelig talt)  dukket en steppeørn opp på Karmøy onsdag 9. november, og en lokal helt fikk flotte bilder av den sjeldne gjesten, som ytterst få personer hadde sett tidligere i Norge.

På torsdag ble steppeørnen igjen sett av flere som satset frisk i kulda, og dermed var jeg selv på vei grytidlig fredag morgen i håp om å få ta del i den store begivenheten på Karmøy. Jeg hadde god tro på at ørnen fortsatt skulle være på plass i området denne dagen, men jeg så for meg at det ville bli en dag med mye venting og intens skanning av horisonten med kikkert. Håpet var å få en brukbar observasjon i teleskopet hvis ørnen skulle vise seg...

Vel fremme på Karmøy ved 10-tiden begynte ryktene å gå om at steppeørnen trolig var observert. Ca. en kilometer fra observasjonspunktet den var sett fra dagen i forveien, møtte jeg et par biler med noen kjente fjes på innsiden. Det var hysteriske blikk, og det ble veivet med armer for å få meg til å stoppe, før det ble pekt med strake armer mot berget på vestsiden av veien. Der satt det en ørn på toppen, og det var nesten for godt til å være sant da det etter en rask titt i kikkerten kunne konstateres at det var steppeørnen som satt der i solskinnet!





Bilen ble prakert i all hast på en liten parkeringslomme, og de første bildene ble fyrt av med objektivet støttet på biltaket. Etter en liten stund så vi på ørnens bevegelser at den var klar til å lette. Den strakk vingene til værs, og med et vingeslag var den oppe i luften. Den kom rett mot oss...





Flukten var som i slow motion, og den store ørnen kom svevende rett over hodene til en håndfull måpende observatører på veien. En stund hang den nærmest helt stille over oss, uten et eneste vingeslag. De karakteristiske tegningene under vingene kom godt til syne.





Etter å ha skrudd seg litt høyere opp i luften et par minutter senere, gled ørnen sakte nordover og forsvant over tretoppene. Flere glade observatører fikk imidlertid se den igjen senere på dagen.





Steppeørn finnes i de sørlige delene av europeiske Russland, og videre østover. Den overvintrer egentlig bl.a. i Midt-Østen og i Afrika. Så spørs det da om Karmøyørnen tror den har funnet sin overvintringsplass på Vestlandet, eller om den fortsetter sitt streif andre steder. At den ikke ble funnet igjen verken lørdag eller søndag kan kanskje tyde på det siste.




Gulstrupespurv i Elverum!

Lørdag 5. november klokka 12.18 dukket det plutselig opp et bilde i Facebook-gruppa Hedmarksfugl som gjorde at jeg kvakk til i stolen (ja, Facebook i arbeidstiden). Bildet viste en spurvefugl med bl.a. en liten topp, svart og kraftig "bandittmaske" og en knall gulfarge over øyet og på strupen. "Hva heter denna for noe?" var spørsmålet fra Anette Myrvold som la ut bildet, og det ble raskt tilføyd at bildet var tatt hjemme hos henne på Jømna i Elverum for bare noen minutter siden. Fuglen på bildet var ukjent for meg. Vierspurv med gulsott? Gulbrynspurv? Det stemte ikke helt, men brikkene falt raskt på plass da navnet gulstrupespurv - Emberiza elegans - kom opp.

Arten finnes ikke i Gyldendals store fugleguide. Den hekker langt øst i Asia, og er sett én gang i Norge tidligere. Det var på Utsira, men funnet havnet i kategori E på Norgeslisten, med andre ord en rømt burfugl. Funn i andre land i Europa har også blitt klassifisert som sikre eller trolige rømlinger. Men nå er senhøst, en tid hvor mang en østlig sjeldenhet har dukket opp spontant i Norge tidligere. Kunne det være mulig at en gulstrupespurv hadde nådd Norge og Elverum fra Kina? Eller var dette for ekstremt? Diskusjonen på nettet kom raskt igang, samtidig som de første lokale fuglefolkene tok seg til Jømna og selv ta fuglen i nærmere øyesyn.

For å gjøre en lang historie kort: Mandag morgen var jeg på plass på Jømna, og kunne nyte synet av den den spesielle gjesten. 10 år etter at jeg dro på min første "kryssetur" til Jæren og Lista sammen med tre ivrige Hedmarkskarer, hadde jeg nå tatt turen motsatt vei i samme ærend sammen med tre ivrige karer fra Sørlandet...













Dagen etter, altså tirsdag, var gulstrupespurven vekk. Den ble aldri innfanget slik at man fikk tatt fjærprøver av den. Uten dette kan det nok bli vanskelig å kunne fastslå alder med 100% sikkerhet, og umulig å kunne si med sikkerhet hvor den hadde sin opprinnelse. En flott fugleopplevelse var det uansett å se den flotte spurven hoppe rundt på foringsplassen i kulda (det var 10 kuldegrader mandag morgen). Kanskje dukker det opp flere spennende arter på en foringsplass senere i vinter?




Fasan på Lista

Listanaturen har fått et nytt innslag i det siste. Fasanen er uten tvil vakker, men den er ikke naturlig hjemmehørende i Norge, og står derfor på den nasjonale svartelista. Opprinnelig er fasanen en asiatisk art, men den er satt ut mange steder i Europa.

Her er et par bilder fra tidligere denne uken:









Gjerdesmett i novembersol


En liten kar man treffer på nærmest overalt på Lista om dagen, er Norges nest minste fugl gjerdesmetten (kun fuglekongen er mindre). Til tross for størrelsen er den en hardfør tøffing, som nå og da også drar noen sangstrofer selv det skulle snø eller blåse storm. Fra Hedmark er jeg vant til gjerdesmetten som en fåtallig overvintrer gjennom milde vintre. På Sørlandet er det litt tettere mellom dem. Mange av gjerdesmettene som smetter rundt på Lista om dagen er også på trekk, og skal overvintre lenger nede i Europa.

Her er noen gjerdesmettbilder fra i dag (alle bildene rett og rimelig tatt på ulike gjerder!):



















Mørkbuket ringgås

I Norge forekommer det regelmessig to ulike underarter av ringgås; hrota (lysbuket) og bernicla (mørkbuket). Den lysbukede underarten hrota hekker bl.a. på Svalbard, og det er en imponerende skue å oppleve vårtrekket i slutten av mai, da hele Svalbardbestanden trekker nordover langs norskekysten. Den mørkbukede underarten bernicla derimot, hekker i Russland, og har en annen trekkrute. Begge overvintrer imidlertid i Vest-Europa, og det er dit de er på vei nå, de mørkbukede ringgjessene som den siste tiden har rastet på Lista for å fete seg opp før siste etappe av trekket.











Ungfuglene mangler "ringen" på halsen





Sibirjernspurv

Jeg har ikke tenkt å gjøre dette til en blogg med ringmerkingsbilder, iallfall ikke med fugler som jeg selv ikke har ringmerket, men jeg måtte bare gjøre et lite unntak denne gangen...

I løpet av oktober har Nord-Europa opplevd en invasjon uten sidestykke av den flotte sibirjernspurven. Den hører egentlig hjemme nord i Sibir, og overvintrer i utgangspunktet i Sørøst-Asia. I høst har imidlertid en hel del sibirjernspurver dukket opp på feil kant, og rundt 200 individer har blitt observert og/eller ringmerket i Nord-Europa i oktober. Bl.a. har det blitt funnet over 60 ulike individer i Sverige, og 12 individer i Storbritannia, hvor arten aldri tidligere hadde blitt observert. I Norge dukket høstens første sibirjernspurv opp på Stad, og ble etterfulgt av flere individer på henholdsvis Herdlevær uten for Bergen, på Utsira og på Jæren.

Blant feltornitologer langs Norges kyst var jeg ikke den eneste som i løpet av noen uker i oktober ble nærmest desperat etter å finne en sibirjernspurv selv. Dette er også en art jeg var med på å lete etter, uten hell, i potensielle hekkeområder i Uralfjellene i juni. Siden jeg ikke driver med ringmerking i privat regi hjemme på Lista, har jeg trasket gjennom busker og kratt både med og uten sibirsk lokkelyd fra en høyttaler, i håp om at den sibirske juvelen skal hoppe frem. Det var akkurat denne aktivitenen jeg bedrev på formiddagen søndag 30. oktober også, da Bird Alarm-en ulte i lommen, og meldingen lød: Sibirjernspurv, Lindesnes. Det var råtassene Klaus M. Torland og Fredrik Tjessem som hadde fanget fuglen, og den skulle nå ringmerkes og etter hvert få friheten tilbake. Det var bare å bokstavelig talt hoppe på nærmeste bil og suse avsted til Spangereid, hvor den nylig merkede sibirjernspurven ble vist frem før den ble sluppet tilbake ut i friheten, langt hjemmefra.











Nå har jeg iallfall vært så heldig å fått se en sibirjernspurv, i hånd. Men drømmen om en edel sibirjernspurv i felt et sted på Listalandet lever videre, og jakten fortsetter...