Spøkelsesaper og sjokoladetopper


På min tur til Filippinene i desember/januar oppholdt jeg meg noen dager på øya Bohol, som ligger en drøy times båttur fra storbyen Cebu. Øya er mest kjent for to ting; det bemerkelsesverdige landskapet Chocolate Hills, og de små spøkelsesapene (eller tarsiers som de heter i Filippinene).

Spøkelsesapene er verdens minste primater, og finnes bare i Sørøst-Asia. Deres ”godslige” utseende har gjort dem ettertraktet som kjæledyr. Tarsier-hysteriet i Filippinene har ført til at bestanden har gått drastisk tilbake, og spøkelsesapene hadde vært nær utryddelse om ikke tiltak hadde blitt gjort for å forhindre dette.

På Bohol besøkte jeg et såkalt "Tarsier Conservation Area", et lite vernet område hvor man har tilrettelagt for at man sammen med en guide kan oppleve spøkelsesapene i sitt naturlige habitat. Flere steder inne på området kunne man se den storøyde skapningen på nært hold.



Behind these cute brown eyes...


...is a cute and fragile tarsier!


Den filippinske måten å fotografere på er gjerne å stå smilende oppstilt og lage V-tegnet foran en busk med en søvning spøkelsesape. Jeg nøyde meg med å fotografere denne fascinerende skapningen med 300 mm på akkurat passe avatand.











Som nevnt i starten er det en annen attraksjon som man må få med seg om man er på Bohol. Omtrent midt på øya ligger et stort område med over tusen "sjokoladetopper" som skyter opp fra det ellers ganske flate landskapet. Chocolate Hills har fått navnet sitt på grunn av brunfargen gresset får i tørketiden.



Chocolate Hills



Gjeve måker


"Jeg hater måker" synger Odd Børretzen. Det gjør ikke jeg, og denne vinteren har nettopp måker stått for de store fugleopplevelsenefor min del.

Det startet i en fiskehavn i Nord-Irland en regntung dag i januar...



En liten spiss på stjerten som får hjertet til fuglesupporterne til å banke noen hakk raskere...


Siste helg i januar var jeg i Irland sammen med styret i foreningen Feltornitologene. På det tidspunktet hadde det i en ukes tid blitt rapportert om en stasjonær rosenmåke i havnen ved den nordirske kystbyen Ardglass. Etter en dag i Dublin satte vi derfor kursen nordover mot delen av "Smaragdøya" som tilhører Storbritannia. Vi fikk føle hvor værhardt det kan være her ute på denne tiden, med regnvær og bitende kald vind hele dagen. Mengder med måker svirret rundt i havneområdet. Blant de vanlige artene fant vi flere polarmåker og grønlandsmåker, men det drøyde en god stund til vi fant den lille, hvite skjønnheten vi var på utkikk etter. Da vi først oppdaget den kunne den derimot by på flotte fluktoppvisninger i det ufyselige været.



Rosenmåke med fluktoppvisning i Ardglass Harbour


Rosenmåke er en høyarktisk art som sjelden forviller seg ned på våre kanter. Den er svært liten og har en elegant, litt ternelignende flukt. Karakteristisk for arten er stjerten som har en liten spiss i enden.

På boksalg i Dublin kjøpte jeg forresten boka "100 Birds to See Before You Die". Etter den vellykkede turen til Nord-Irland var det bare å krysse av fugl nr. 39 i boka!



Det skal mer enn regn og vind til for å stoppe tilreisende fuglesupportere fra Norge


Været var langt bedre den påfølgende helgen, da også måker hadde hovedfokus. Denne gangen gikk turen til Danmark, og i Universitetsparken i Århus lot den langveisfarende gråvingemåka seg fotografere på nært hold i solskinnet. Denne sjeldne måka, som egentlig hører hjemme langt mot nord i Nord-Amerika, har tilbrakt de tre siste vintrene i Århus på Jyllands østkyst.



Gråvingemåke i dansk vintersol


I løpet av vinteren har også et uvanlig stort antall grønlandsmåker funnet veien til våre kanter. Arten var også representert i parkdammen i Århus, og var tydelig sjefen når det ble matet med brød. Den stakkars gråvingemåka måtte finne seg i å holde seg i bakgrunnen når grønlandsmåka var sulten.



Grønlandsmåke og stokkender




Grønlandsmåke