10.10.2010 - Utsira, del 4 (dagstur til Jæren)


Etter at fjorårets opphold på Utsira ble forstyrret av en hvitkronespurv på Ona, snakket vi i forkant av årets tur om at det denne gang skulle veldig mye til om vi skulle avbryte Utsiraoppholdet for å dra et annet sted. Det måtte være en ganske stor sjeldenhet som måtte til om vi i det hele tatt skulle vurdere å forlate øya. For meg var gulbrystsnipe nettopp en slik art. Vadefugler er alltid spennende. Da den første meldingen om den sjeldne vaderen på Jæren kom lørdag ettermiddag, tok jeg det hele med stor ro. Men når hardkrysserne satte seg på helikopter og rapporterte om fine observasjoner av en tilsynelatende stabil fugl, begynte det å rykke…

Per Jan skulle fly hjem søndag kveld, mens jeg skulle være igjen på Utsira noen dager utover i uke 41. Vi diskuterte muligheten for å kunne få med seg en eventuelt stabil gulbrystsnipe på Jæren uten at det ville medføre altfor mye stress og krunglete logistikk. Det viste seg å ikke være noe problem i det hele tatt. Vi hadde begge blitt tent på tanken på gulbrystsnipe og noen timers skåding på Jæren.

Tidlig søndag morgen satte vi leiebilen vår i køen på fergekaia, sånn for sikkerhetsskyld. Første ferge skulle gå kl. 9. Vi ble enige om å kjøre bilen på ferga og sette kursen mot Jæren hvis vi fikk bekreftet at gulbrystsnipa var på plass før avgang. Knapp tid, men vi regnet med at folk var ute i felt på Jæren og ville finne snipa relativt raskt hvis den fortsatt var på plass. Kl. 8.46 kom meldingen om at snipa IKKE var gjenfunnet til tross for å ha blitt lett etter siden det lysnet. Vi satte oss likevel inn i bilen og kjørte inn på ferga. Spør meg ikke hvorfor…

Til tross for negativ oppdatering og at vi (nok en gang) ikke fulgte vår opprinnelig plan, skulle dagen likevel vise seg å få en lykkelig utgang. Rett før vi kjørte inn på ferga som skulle ta oss over Boknafjorden, kom meldingen om at gulbrystsnipa var gjenfunnet. Vi ankom Nærland samtidig som dagens krysserhelikopter fra Utsira landet. Bjørn Fuldseth, Bård Nyberg og Vegard Bunes fikk alle plass i vår leiebil ned til stranden, hvor vi ble ledsaget frem av Espen Sundet Nilsen.



Gutta på krysser'n




Gulbrystsnipa var min andre nye Norgesart i år, etter svartstorken på Lista i mai. Det smakte godt med Gullbrød på vei tilbake til Utsira.





Fototeknisk: Canon Ixus 85 IS (video filmet gjennom teleskop)



09.10.2010 - Utsira, del 3



Etter gårsdagens ”masseforekomst” av blåstjert var stemningen langt mer avslappet da dagens første melding om arten tikket inn. Et individ, uten ring, ble funnet øst på øya, der den hoppet rundt på bakken ved en møkkakum. Det kunne godt ha vært et nytt individ, men 100 % sikker kan man umulig bli. Uansett stresset vi ikke med å dra for å ta en titt på blåstjerten. Vi brukte i stedet litt tid på andre lokaliteter på øya først.

Per Jan og jeg tok en morgenvandring ned til Kvalvik og deretter til Grotle. En kvartbekkasin fløy over og en rosenfink viste seg fint frem i morgensolen. Morgentåken og det spennende lyset inspirerte også til bilder av noen helt andre skapninger i Siradalen.



Morgenstemning i Siradalen


En tur opp til fyret gav uttelling i form av en svartrødstjert, og også i dag var det dvergfluesnappere å se i Herberg. Etter å ha brukt litt tid nord på øya tok vi til slutt turen mot øst for å ta en titt på blåstjerten som hoppet rundt. Her var det bare å sette seg ned å vente, for blåstjerten viste seg å komme tilbake på næringssøk gang på gang rundt møkkakummen. En særs fin opplevelse å se denne vakre og eksklusive arten på få meters hold i fint lys.







Blåstjert på nært hold


Noe senere på dagen kom meldingen om en gulbrystsnipe på Jæren. En eksklusiv og etterlengtet art for mange, både Jærskådere og andre, som nå var stasjonert på Utsira. Noen visste råd, og det gikk ikke langt tid før et helikopter(!) ble satt i trafikk mellom Utsira og Jæren, slik at de hardeste/mest utålmodige krysserne kunne få en mulighet til å få med seg gulbrystsnipa før mørkets frembrudd. Under kveldsmaten på loftet kom det levende beretninger fra fornøyde skådere som, i tillegg til å ha fått sett gulbrystsnipe, hadde opplevd Jæren på en helt ny måte fra lufta.



Norske feltornitologer mot nye høyder


Vi som ble igjen på Utsira kunne glede oss over en fin sibirpiplerke som dukket opp på Hovland. Nok en flott østlig art, som jeg så for første gang på Utsira høsten 2007.


Fototeknisk: Canon EOS 50D, EF 300/4 L IS + 1,4x extender



08.10.2010 - Utsira, del 2



Dagen ble startet med frokost på Sildaloftet før solen hadde rukket å stå opp utenfor. Vi hadde lagt en plan som innebar å starte dagens skåding med å sjekke ut et spennende utvalg av lokaliteter nord på øya. Strategi er en viktig del av fuglekikkingen for både Per Jan og meg, men når man er på et sted som Utsira må man bare finne seg i at alle planer og strategier kan snus på hodet i løpet av et sekund. Og det var nettopp det som skjedde i dag. I det vi kjørte gjennom Siradalen på vei nordover kom dagens første bombemelding tikkende inn på mobilen. Blåstjert fanget i Merkeskogen.

Det var en flott morgen på Utsira. Det var vindstille, og det første solstrålene laget en fin stemning da Truls spaserte med blåstjerten i hånden forbi den lange rekken av begeistrede kryssere og fotografer. Artig å se blåstjert igjen. 1. oktober 2008 sto jeg på nøyaktig samme sted og så en blåstjert rote seg inn i nettmaskene , for deretter å bli plukket og fremvist av den samme Truls. Det er fint å se fugler på nært hold i forbindelse med ringmerking, men når fuglen skal fremvises av en utålmodig ringmerker (ingen beroligende tanke at en hel drøss blåmeiser henger klare til å bli plukket på neste nettrunde) til over hundre utålmodige fuglesupportere, kan man nesten bare glemme å få gode bilder.



Dagens første blåstjert


Samtidig som blåstjerten ble ringmerket, ble nok en blåstjert observert kort i det sørøstre hjørnet av Merkeskogen. Det gikk heller ikke lang tid før en blåstjert – trolig den samme – ble sett oppe i fyrhagen. Deretter ble det noen rolige timer, og etter litt småtrasking rundt omkring, bestemte vi oss for å ta en kafferast i en lysning i Merkeskogen. En svartmeis dukket opp blant alle blå- og kjøttmeisene. Etter en stund forsvant Per Jan inn i skogen og kunne melde om en fint eksponert dvergspurv. Omtrent samtidig hoppet en liten fugl opp på en stubbe rett foran meg. En blåstjert! Uten ring. Denne ble senere på dagen fanget inn og ringmerket. Og så tok det av. Nok en blåstjert uten ring ble funnet i kanten på Varden, og som om ikke det var nok ble ytterligere et individ uten ring funnet ved Siratun samtidig! Dermed var det minst fire forskjellige blåstjert på Utsira i dag. Jeg klager ikke over at jeg selv bare så tre av dem :-)



Plutselig satt den der! Skulle ønske jeg kunne fått oppleve akkurat dette i Hedmark...


Oppe i fyrhagen fant jeg en blåstrupe. Også denne ble fanget i nettene nede i Merkeskogen senere på dagen. Det samme ble en dvergspurv. Jeg observerte endelig en gulbrynsanger (Utsira er ikke det samme uten), og et par dvergfluesnappere lot seg også beskue i dag. En myrhauk kom trekkende inn på Aust, og ble gjenfunnet senere ved Hovland. På kvelden ble en kryptisk Acro drevet inn i nettmaskene i Veito. Det viste seg å være ”bare” en rørsanger, men den fikk seg iallfall en kjøretur i vår leiebil opp til Merkeskogen hvor den fikk en blank og fin ring. En pilfink ble også fanget i løpet av kvelden, noe som fikk ringmerkerne til å glemme de to blåstjertene som allerede var blitt merket i dag, og gå fullstendig av hengslene!



Dvergspurv sammen med sivspurv



Glem blåstjert, jeg har fanget pilfink!



Hjemmekoselig med pilfink på nært hold


Fototeknisk: Canon EOS 50D, EF 300/4 L IS og Tamron 90/2,8 Macro



07.10.2010 - Utsira, del 1


Så var det tid for årets høstopphold på Utsira, det sjette i rekken for min del. Etter min første høsttur til holmen i vest i 2005 har jeg helt enkelt ikke klart å la være å tilbringe noen dager her ute hvert år rundt ukene 40 og 41. Tradisjonelt sett er det uke 40 som er den store ”bombeuka” her ute, men også den påfølgende uke 41 har vist flere ganger at den har et stor potensial når det kommer til sjeldne fugler. Skoleferien hjemme i Hedmark er i nettopp uke 41, og som oftest har det blitt slik at jeg har tatt meg fri et par dager i uke 40 for å kunne dra vestover. Helgen mellom disse to ukene, som også er årsmøtehelgen i Utsira Fuglestasjon, er en helg jeg neppe vil gå glipp av.

I år som i fjor dro jeg vestover sammen med Per Jan Hagevik, en annen mann som også har store vanskeligheter med å unngå en tur til Utsira i bombetiden om høsten. Flybilletter til Haugesund var bestilt i god tid og til en hyggelig pris. En liten leiebil likeså. Alt lå til rette for en alle tiders fugletur. Dessverre hadde vi begge en noe skrantende helse ved avreise. Dette ble helt sikkert ikke noe bedre av en tilnærmet søvnløs natt i leiebilen på Karmøy (vi rakk å få med oss en tartarpiplerke og noen vadere i Taravika tidlig torsdag morgen), men dette skulle ikke kunne stoppe oss nå. Med noen doser paracet og nesespray var vi klare for Utsira og gode fugleopplevelser.

Det store bombenedslaget denne høsten på Utsira hadde kommet tirsdag før vår avreise. En kastanjespurv hadde blitt fanget i griseværet, etter at en brunsanger dagen i forveien hadde varmet opp fuglefolket som allerede var på plass ute på holmen. Kastanjespurven var Norges og Utsiras andre, og sett i Europeisk sammenheng er det kanskje den sjeldneste fuglen som er påtruffet på Utsira noensinne. Det er vanskelig å si hva som kunne overgå en kastanjespurv, men selvsagt var det en viss spenning knyttet til om fuglen fortsatt kunne være på øya etter vår ankomst.

Det var en fin båttur fra Haugesund. En havørn fløy over oss i retning Røvær og noen spredte havsuler og alkefugler ble som vanlig sett. Litt vest for Urter kom en vintererle trekkende og slo følge med båten et stykke. Utsira neste!
Vel ute på øya ble vi som vanlig møtt av mange kjente fjes. Noen som man ikke har møtt siden forrige Utsirahøst, og andre man har møtt på regelmessig på fugleturer rundt omkring i landet. I Herberg viste en dvergfluesnapper seg fint frem, og på butikken ble det servert komle til middag. Det var godt å være tilbake!



Herberg, en av mine favorittlokaliteter på Utsira



Tidsfordriv i Sørevågen; lek med gråmåker og dybde(u)skarphet


Fototeknisk: Canon EOS 50D, EF 300/4 L IS og Canon IXUS 85 IS



05.06.2010 - Møte med slagugla


Ugler er noe for seg selv. Disse skapningene er det umulig å ikke bli fascinert av, og det er vanskelig å tenke seg noe mer trolsk enn de store barskoguglene.

Slagugla er kanskje den mest trolske og sagnomsuste av dem alle. Det er flere grunner til dette. For det første den svært aggressive adferden ved hekkeplass, hvor den forsvarer ungene sine med å angripe inntrengere. En annen ting er utbredelsen. Tar man en titt på utbredelseskartet til slagugla, ser man at den forekommer over store deler av taigaen i øst, og at det er en bråstopp i vest ganske nøyaktig på grensen mellom Sverige og Norge. Kun en håndfull par finnes i Norge, noe som gjør den til svært ettertraktet art for fugleentusiaster (eller er det fuglesupportere det kalles nå?) i Norge.

I dag inviterte slagugleforsker Gunnar Nyhus til et møte med den hardtslående ugla på Finnskogen. Jeg satte meg i bilen og kjørte avsted. Tok av østover ved Flisa og kjørte gjennom de tilsynelatende endeløse skogene inn i Sverige, nordover gjennom Höljes og opp til Lutnes i Trysil hvor vi hadde avtalt å møtes. Tilsammen var det ca. 20 personer som møtte opp, alle sammen pirret av å få møte den store grå og slagkraftige ugla.



Slaguglemor følger nøye med når inntrengerne nærmer seg kassa.



Det ser ut til å være et bra ugleår i år. Flere arter ser ut til å ha god hekkesuksess, inkludert slagugla. Gunnar tok oss med til hele tre hekkeplasser hvor ungene var i ferd med å forlate kassa. Med andre ord; det er tiden hvor slagugla er mest aggressiv. Man kødder ikke med slagugla når dens unger er i ferd med å forlate reiret!


Kommer man uforberedt over dette, bør man være på vakt mot en hardtslående mor!


Ved to av kassene satt en unge i åpningen ved ankomst. Gunnar spurte i forkant om noen kunne tenke seg å klatre opp for å ta ned ungene for ringmerking. Vedkommende som våget å takke ja, ble godt polstret med en tykk jakke med hette, en stor pute rundt nakken, lue og hjelm. Spesielt puta var nok god å ha da slagugla slo til med de sylskarpe klørne rett mot nakken...


Slagugla slår til!


Ungene i kassa ble plukket ut og ringmerket før de deretter ble omhyggelig fotografert og til slutt brakt tilbake til kassa.












Slaugleunger i rampelyset!


Felles for de to første lokalitetene vi besøkte var blandingsskog i forbindelse med myrområder. Furu dominerte på det ene stedet, mens på det andre var det gran som var dominerende rundt kassa. Den siste lokaliteten vi besøkte lå i et område med mye flott, grovstamet osp.





Fototeknisk: Canon EOS 50D, EF 300/4 L IS og Tamron 90/2,8 Macro samt Canon Ixus 85 IS




03.06.2010 - En solskinnsdag ved Østensjøvannet


Østensjøvannet i Oslo er et herlig sted. Her kommer man virkelig tett innpå fuglelivet. Er man ikke fascinert av fugler fra før, må det være nærmest umulig å ikke bli det her. Selv var jeg vel ca. åtte år første gang jeg var ved Østensjøvannet, og for første gang opplevde arter som toppdykker, sothøne og sivhøne.

For fuglefotografering er også Østensjøvannet et drømmested. Her kan man enkelt samle artsbilder og "trynebilder" av en rekke våtmarksfugler. Jeg er vel egentlig ingen "fotokrysser", men skal innrømme at en av grunnene til at jeg besøkte vannet i dag var rett og slett å få noen gode krikkandbilder til mitt eget arkiv. En krikkand-hann har holdt til ved vannet en stund, og ser ut til å ha lagt sin elsk på en stokkand-hunn!


Trekantdrama?








Krikkand-hann



Etter å ha fotografert krikkanda en stund gikk jeg en tur langs vestsiden av vannet. En artig bonus fikk jeg da en snadderand dukket opp på greit hold.



Snadderand-hann

Ellers blir alltid en hel del bilder av de vanlige/klassiske artene når man besøker Østensjøvannet. Her er et lite utvalg:



Grågås


Toppand-hann


Toppand-hann (fotografert med en blomstertue i forgrunnen, derav den gule filtereffekten)


Stokkand-hann


Toppdykker





Januar 2010 - Sidensvans i skolegården







En liten sidensvansflokk har holdt til noen dager i en hagtorn midt i skolegården på Brandval skole, hvor jeg jobber. Da sola stakk frem og sidensvansene våget seg stadig lavere i treet for å få tak i de siste restene av bær, ble fristelsen for stor, og jeg dro hjem for å hente fotoutstyret (det burde jo selvfølgelig ha ligget i bilen i utgangspunktet, men den gang ei). I løpet av to dager lurte jeg meg til to korte fotoøkter ved treet i skolegården.

Sidensvansen må være en av de vakreste fuglene vi har i den norske faunaen. En sidensvansflokk avslører seg ofte på god avstand med sine trillende lyder, og når man får se dem på nært hold er de en fantastisk skue.







Et par gråtroster har også holdt seg i området den siste tiden. Det har vært uvanlig mye trost å se i løpet av vinteren.



Fototeknisk: Canon EOS 50D, EF 300/4 L IS, ISO 320 - 500