Topphegre i Tromsø

Topphegre er en art man lenge har forventet at skulle dukke opp i Norge, bl.a. basert på en rekke funn i våre naboland. At Norges første topphegre skulle dukke opp i Tromsø sentrum i slutten av november måned var det imidlertid nok ingen som hadde forventet eller tenkt at skulle være mulig. Arten hekker i Sør-Europa og litt østover inn i Asia, og overvintrer hovedsaklig i Afrika sør for Sahara. Selv har jeg sett topphegre i våtmarker i Spania, Portugal og Tyrkia om våren, og må innrømme at jeg gjennom årene har hatt noen dagdrømmer om å snuble over et eksemplar i en av Listas våtmarker i mai måned...

Topphegren i Tromsø ble oppdaget av britiske fuglekikkere 23. november, og nyheten spredte seg raskt. Det tok ikke lang tid før lokale fuglefolk i Tromsø var på plass, og de første flybårne rogalendingene var på plass etter et par dager. Som flere ganger tidligere klarte heller ikke jeg å styre unna når en sjelden fugl dukker opp, til tross for at en flybillett til Tromsø sitter litt lenger inne enn en kjøretur til Jæren. På morgenen 7. desember landet jeg iallfall i Tromsø, og tok bussen inn til byen i snøføyke og mørke...


Etter litt leting ble topphegra funnet nesten ytterst på Sørjetèen. Er det noen som klarer å se den på bildet? Ishavskatedralen sees i bakgrunnen.


Etter å ha møtt Finn Nilsen, en annen flybåren krysser fra sør, og lokalisert den lille hegren sittende å sove ved det grønne huset nesten ytterst på Sørjetèen, ble vi stående og vente på om vi kunne få se den i aksjon som fisker. I vannet kunne vi nemlig se at det var fullt av små sei, som topphegren hadde levd godt av til nå i løpet av sitt Tromsøopphold. Det oppstod imidlertid plutselig en annen form for action, da en stor oter plutselig kom løpende rett foran bena våre, mot den hvilende hegren. Hva som kunne skjedd om oteren fikk tak i den kan man jo tenke seg, men hegren lettet iallfall da oteren var en snau meter unna, og kom seg i trygghet ute på en flytebrygge.


Oter på hegrejakt


Topphegren kom seg i sikkerhet


Det hele skjedde så raskt og nært innpå oss, at det var vanskelig å få noen gode bilder av opptrinnet i det beskjedne mørketidlyset, men bevegelsesuskarpheten kan kanskje få frem en viss følelse av fart og spenning. Topphegren ble sittende i snøen på flytebrygga en stund, og grupper med nordlysturister på spasertur fattet etter hvert interesse for oss med telelinser, og fikk dermed også et glimt av fuglen. 







Å se en topphegre i disse vinterlige omgivelse var en temmelig spesiell opplevelse, og tankene mine gikk tilbake til Sture Stork, en annen fascinerende fugl som tilbrakte en hel iskald vinter i Hamarområdet for nøyaktig 10 år siden. Storken taklet kulda, og overlevde på mat fra søppelplassen. Jeg håper topphegren i Tromsø takler kulda like bra, og overlever på småsei gjennom vinteren, samtidig som at den klarer å unngå oteren.



Ørkensteinskvett på Jæren

I Norge hekker kun én steinskvett-art, men flere andre arter har en tendens til å dukke opp her på senhøsten. Dette er sjeldne gjester fra sydligere og østligere strøk, og en av disse er ørkenstenskvetten. Dette er en art som finnes på stepper, i ørken og andre tørre områder nord i Afrika og østover i Asia.

Helgen 17. og 18. november 2018 gjestet en hann Brusanden sør på Jæren. Jeg tilbragte lørdag ettermiddag og det meste av søndagen på Jæren, og fikk fotografert ørkensteinskvetten begge dagene, i ulike lysforhold.








Gulnebblom på Lista

En ung gulnebblom har slått seg til på Lista. Fint å kunne studere den på nært hold, da dette er en art som man oftest ser trekkende forbi på god avstand.




Høstfarger i Skåne

På en studietur i Sør-Sverige i starten av november ble jeg kjent med flotte naturområder som jeg ikke kjente til fra tidligere. Et av stedene vi besøkte var Skäralid, ved inngangen til Söderåsens nasjonalpark. På nasjonalparkens hjemmeside står det "På hösten glöder lövskogen i varma färger", og det stemte bra.

Dette var ikke en fototur, og utrustningen jeg hadde med var derfor av det enkle slaget. For anledningen børstet jeg støvet av en gammel 28mm f/2,8. Det fungerte bra, faktisk også til fuglefotografering da en nysgjerrig kjøtttmeis dukket opp i høstløvet.















Stillits i morgensol

En stillits raster på et gjerde, et bilde fra en morgentur i Listalandskapet...




Kuhegre på Lista

Kuene på Lista fikk selskap fredag 19. oktober, og måtte kikke ekstra godt på den hvite gjesten som spankulerte rundt på markene. Ikke så rart, da det er første gang en kuhegre har funnet veien til Lista.




Eremittsnipe på Værlandet

Onsdag 3. oktober ble det oppdaget en eremittsnipe på Værlandet i Sogn og Fjordane. Det hadde vært stormfulle dager, og det var midt i den såkalte Bombeuka på Utsira. Flere enten avbrøt eller utsatte Utsira-oppholdet, og satte kursen nordover for å prøve å få med seg den amerikanske eremitten. Selv fulgte jeg min opprinnelige plan, som var å reise ut til Utsira på torsdag. Jeg hadde verken stor tro på at eremittsnipa skulle holde seg på Værlandet eller lyst på den lange kjøreturen nordover, en kjøretur jeg forøvrig tok tidligere i år, da jeg kom en dag for sent for å se en blåkinnbieter som holdt seg på naboøya Bulandet.

Utsiraoppholdet ble gjennomført som planlagt, og dagene gikk. Eremittsnipa holdt stand på Værlandet. Hadde den her funnet sin overvintringsplass? Midt i september så jeg flere eremittsniper da jeg var i Peru, og det var nettopp i Sør-Amerika at arten skulle være på denne tiden av året. Da det nærmet seg to uker siden oppdagelsen, ble fristelsen for stor. Kona og jeg pakket bilen (min mors Yaris denne gangen), og tok en nattlig kjøretur. Turen inkluderte fire bilferger, den siste av dem fra Fure i Fjaler kommune og ut til Værlandet. Vi var på plass rett før klokken 8 om morgenen tirsdag 16. oktober.


Morgengry ved Værlandet fergekai


På fergekaien ble vi møtt av Jan Kåre Ness, en av mange som hadde tatt turen opp for å se eremitten. Han ønsket oss velkommen til øya, og ga oss en brifing om hvor snipa hadde blitt sett den siste tiden. Han avsluttet med å si at "det kunne godt være at den akkurat nå gikk i pytten rett bak oss". Vi snudde oss og tok opp kikkerten, og der gikk den! Eremittsnipa ble den første fuglen vi så på Værlandet. 


Eremittsnipa i en av sine favorittpytter ved fergekaien


Hadde vi vært rene kryssere, hadde vi kanskje hoppet rett på fergen tilbake igjen, fem minutter etter at vi gikk i land, siden snipa allerede var i boks. Det var imidlertid fristende å bruke litt tid på øya. Ikke bare viste eremittsnipa seg fint frem i pytten sin, men det var også mye fugl i bevegelse ellers i godværet. Flokker med sidensvans og stjertmeis ble notert, i tillegg til både gråspett og grønnspett.


Eremittsnipa er temmelig lik en skogsnipe av utseende


Eremitt betyr å leve i ensomhet, og eremittsnipa kunne jo virke litt ensom der den satt på feil side av Atlanterhavet. Den så imidlertid ut til å finne godt med mat, og virket å være i fin form. Hvis det ikke fryser til, er det ikke utenkelig at den blir på Værlandet utover senhøsten og vinteren.




"Vektløs" gulbrynsanger

Det er blitt høst, og gulbrynsangere er blant fuglene som skaper høststemning langs norskekysten der de svirrer rundt blant høstløvet.

Her et bilde fra Utsira i uke 40, den tradisjonelle "bombeuka" på øya:





20 år...

Samtidig som at kongeparet feirer gullbryllup, feirer jeg 20 år som amatørfotograf. 29. august 1998 kjøpte jeg mitt første speilreflekskamera, et Canon EOS 50E. Her er et ekorn sommeren 2000 fotografert med nevnte kamera, ladet med Kodachrome 200 om jeg ikke husker feil.




Låvesvaler i regnvær

Det ble vått på ettermiddagen 29. august...







Mauresvermer

Det har blitt sensommer og full fart i lysfellene jeg bruker hjemme på Lista for å lokke frem ulike nattsommerfugler. Her er et bilde fra slutten av juli av en mauresvermer rett før take off.





Amursvale på Lista

Månedskiftet april/mai kan være en svært spennende tid på Lista. Blant uvanlige arter som alltid er i tankene på denne tiden av året, er den elegante amursvalen. Dette er en art man gjerne stifter bekjentskap med når man er på tur i sydligere strøk, men en sjekk av svaleflokkene i Norge om våren kan også gi resultater, da det årlig forviller seg noen individer hit til nord. I 2014 var jeg så heldig å oppdage en amursvale ved Nesheimvann på Lista da jeg var turleder for en ekskursjon i regi av NoF Travel, og det ble et høydepunkt for flere på turen. Bare en ukes tid i forveien hadde jeg sett min første amursvale på norsk jord bare noen få kilometer unna, ved Lista fyr.

Fredag 27. april var jeg på vei for å hente kona som skulle ankomme Vanse med buss. Jeg så på klokka og fant ut at jeg hadde et kvarters tid til overs før bussen skulle komme, og svingte ganske spontant av ned mot Østhasselstrand. Jeg fulgte veien inn til Fuglevika, og hadde bare tenkt å ta en rask sveip over sjøen med kikkerten fra bilen. Jeg registrerte at det var en del låvesvaler som fløy rundt i vika, og tenkte "hvorfor ikke?" da jeg stoppet bilen og gikk ut. Jeg løftet kikkerten mot svalene. En låvesvale, to låvesvaler, tre låve... nei! Den tredje svalen hadde lang stjertpryd som låvesvalene, men samtidig lys overgump. Jeg visste umiddelbart at det var en amursvale, og jeg la ut melding på Bird Alarm om funnet samtidig som jeg jogget tilbake til bilen for å hente kamera.





Tilreisende fuglekikkere strømmet til allerede etter noen minutter, og vi fikk en utsøkt fluktoppvisning av amursvalen denne ettermiddagen. Enkelte ganger kom den rett over hodene våre på sin insektsjakt. Selv ikke i amursvalens naturlige leveområder i sørover i Europa har jeg noen gang hatt observasjoner som kan måle seg med denne.




Påfølgende dag ble enda en amursvale funnet sammet sted, og enda flere tilreisende fikk glede av å oppleve de elegante flygerne på nært hold. De holdt seg i området gjennom helgen.

Gråspurv i takrenna

Mye av min arbeidstid tilbringes i det gamle, røde fjøset ved Lista fyr, som i dag fungerer som turistinformasjon og base for besøkssenteret vårt. Oppunder taksteinene på bygget er gråspurven en fast gjenganger.

Her er et rykende ferskt bilde av en hunnfugl med reirmaterialer, fra april 2018, og et eldre bilde av en syngende hann på nøyaktig samme sted i mars 2014.


 Hunn


Hann

Kveld ved Østensjøvannet

Årets påsketur gikk til Østlandet, hvor jeg brukte mest tid i skogene sør i Hedmark. Før jeg kom så langt brukte jeg imidlertid noen minutter på en stopp ved Østensjøvannet i Oslo. Det var rett før sola gikk ned, og det ga muligheten for noen side- og motlysbilder ved utløpet av Bølerbekken, hvor sjøens eneste åpne vannspeil for øyeblikket er å oppdrive. 










Den grønne fargeringen på denne sothønas høyre bein skjules her, men ble i forkant avlest og i ettertid registrert på www.ringmerking.no. Det viste at denne karen 27 dager tidligere spankulerte på isen på et vann i Silkeborg i Danmark.


Bergand

Denne bergand-hannen lå i Listahavn. Det er ikke så ofte man ser disse på så nært hold, iallfall ikke voksne hanner. Sammenlignet med toppanda har den lysegrå rygg, i stedet for svart, i tillegg til at den mangler topp.



Stær på taket

Det er fortsatt mer vinter enn vår på Lista, selv om det 10. mars var et snev av vårstemning med en gjeng stær som sang og skapte litt liv og røre på taket hjemme.




Syngende jernspurv

Selv om temperaturen lå rundt 0 grader, og det var en isende kald trekk i Amsterdam i slutten av februar, sørget jernspurven for snev av god vårstemning med sin sang.




Gråhegre steller fjærdrakten

Her kommer noen bilder fra Nederland i slutten av februar. Gråhegrene er et vanlig syn i Amsterdam, spesielt i parkene, og de er ikke spesielt sky der de spaserer rundt omkring blant både folk og byvante fugler som stokkender og byduer. Her er en gråhegre igang med fjærpussen.







I medlys er en voksen gråhegre en svært vakker fugl, selv om den ikke er blant de mest fargerike.




Våryr kvinand

Det nærmer seg vår, og både planter og hormoner vill blomstre. Her en våryr og aggressiv kvinand-hann fotografert ved Østensjøvannet i Oslo for et par år siden.




Fire måter å se en skog på

Lebeltet ved Lista fyr var rolig og nesten fugletomt denne februarettermiddagen. Da ble det til at de fotografiske krumspringene utviklet seg til litt god gammeldags "tilting" med kamera.

Alle de fire bildene viser de samme trærne fotografert fra nøyaktig samme punkt.













Lista fyr i snøvær

Snøen tegnet et eget lite hvitt fyr på selve fyret denne februardagen.





Toppmeis

På tur i Kongsvingerskogene helt i starten av februar ble det nok en gang et par toppmeisbilder.







"Frosset" trekryper

Ved Gjennestadvannet i Vestfold har de en foringsplass som jeg ofte stikker innom på vei i bil mellom Sørlandet og Østlandet. Da jeg ankom denne gangen, sent på ettermiddagen, lød det en varsellyd fra noen av de tilstedeværende meisene, noe som førte til at alle fuglene på stedet frosset til på stedet, og ble sittende helt urørlig. Dette er noe som ofte skjer når f.eks. en rovfugl flyr over området. Trekryperen på bildet, ble sittende helt urørlig på trestammen i et minutts tid, som om den var utsoppet.





To timer med to rødtoppfuglekonger

Sålangt i år har jeg brukt en del tid sammen med rødtoppfuglekongene på Lista. I det fine vinterværet 6. februar bestemte jeg meg for å prøve meg på en liten fotoøkt i skogen. Lyden fra en rødtoppfuglekonge lot seg høre umiddelbart etter at jeg steg ut av bilen på parkeringsplassen, så da var den lokalisert. Det tok ikke lang tid før den ene rødtoppfuglekongen fikk selskap av en artsfrende. I de neste snaue to timene hadde jeg skogen for meg selv, og fikk mulighet til å følge de to rødtoppene samt flere fuglekonger, svartmeiser og toppmeiser på næringssøk.

Fuglene er i konstant bevegelse, og stort sett godt skjult både høyt og lavt i vegetasjonen. I løpet av de to timene i skogen var det ikke mange minutter totalt som tillot fotografering. Jeg fyrte av totalt drøy 400 bilder i løpet av de korte sekundene fuglene kom frem fra vegetasjonen, og satt til slutt igjen med en håndfull brukbare bilder.