Sangsvaner på nært hold


Brødspisende knoppsvaner er et velkjent fenomen mange steder, men det er ikke ofte at den vanligvis mer skye slektningen sangsvanen lar seg mate på denne måten. Børterelva i Enebakk er et av ytterst få steder hvor man kan oppleve sangsvaner nærmest på en armlengdes avstand.

Her er et par bilder fra Børterelva en solskinnsdag i januar:









Det enkle er ofte det beste...


På mitt speilreflekskamera har jeg ofte påmontert teleobjektiv, slik at jeg kan være skuddklar om det plutselig skulle dukke opp... f.eks. en fugl. I en lomme har jeg som regel med meg et lite kompaktkamera, og i tillegg: mobiltelefonen er alltid med. Jeg har aldri vært noen stor fan av mobilkameraer, men entusiasmen har steget noe i takt med at de optiske egenskapene stadig utvikler seg til det bedre.

Her er tre naturbilder knipset med mobilkamera det siste året:



Vinterlandskap, Kongsvinger januar 2013



Jomfruland mai 2012



Solnedgang ved Cebu, Filippinene juli 2012




Snadder i Fredrikstad


I første halvdel av januar har jeg vært to turer til Østfold. Ved Isegran i Fredrikstad har en snadderand bestemt seg for å overvintre sammen med alle stokkendene. Dette er en ganske uvanlig art, som jeg knapt nok har fotografert tidligere. Jeg øynet derfor muligheten til en fotosession etter rapporter om at snadderanda i Fredrikstad holdt seg stabil i området. Værmeldingen slo dessverre ikke til. Det var meldt sol, men fasiten ble gråvær og tåke. Til tross for dette så kom jeg hjem med noen bilder. Høy ISO ble løsningen.



Brødsmuler i sikte! Snadderanda var ikke sen om å innfinne seg da det ble startet foring.


Snadderand er forholdsvis sjelden i Norge, med få hekkefunn. Fuglen i Fredrikstad er en hannfugl, noe man ser på f.eks. den svarte baken.  Til å være hannfugl er den ikke spesielt fargerik, i motsetning til hva man ser hos mange andre slektninger i andefamilien, og på langt hold ser den temmelig grå ut. På nært hold ser man imidlertid mange fine små detaljer i fjærdrakten, faktisk mange flere enn jeg var klar over selv.



Artstypisk for snadderand er det hvite vingespeilet, som her fremvises fint






Andrikken så ut til å ha blitt glad i en av de lokale stokkandfruene



Den fargerike stokkandhannen måtte finne seg i å være i bakgrunnen i dag




Mer ugler i trær


Måtte bare følge opp forrige blogginnlegg som jeg kalte for "Ugler i trær". Det rapporteres stadig om haukugler rundt omkring, og sist lørdag fikk jeg en melding av Morten Nysveen om en svært fotogen haukugle i Eidskog. Det hørtes fristende ut i solskinnet, og jeg var ikke mer enn en halvtimes kjøretur unna.

Da jeg ankom stedet hadde ugla flyttet seg et stykke unna, og satt seg til i toppen av en høy gran i skogkanten, et stykke unna å kunne kalles fotohold. Heldigvis drøyde det ikke så lenge før den kom nærmere, og satte seg til i en mindre bjørk i kulturlandskapet. 





Det ble en drøy times møte med haukugla denne gangen. Lenge nok til å få fotografert ugla i litt forskjellige lysforhold. Her presenteres to bilder i henholdsvis direkte sollys og litt mer diffust sollys forårsaket av et lett skylag foran sola.







Ugler i trær


2013. Nytt år og nye muligheter på foto- og fuglefronten. Ugler er aldri kjedelig, og jeg har startet året med å treffe noen av disse godslige skapningene.

Første helgen i januar var jeg på Skøyen i Oslo og hilste på en kattugle i Den engelske park. Ugla har et fast tre den holder seg i på dagtid, og satt fint eksponert da jeg besøkte den på formiddagen. Etter ca. et kvarters observasjonstid og fotografering trakk den seg tilbake inn i "grotten" sin, et hulrom i treet.



Temmelig eksponert, men samtidig kamuflert


Ellers har året startet som det forrige sluttet, med hyppige møter med haukugla. Denne arten dukket opp i usedvanlig store antall i Norge på senhøsten 2012, og flere individer holder fortsatt stand flere steder i kulturlandskapet på Østlandet.



Denne haukugla sitter ofte godt synlig langs europaveien ut fra Kongsvinger