Steinkobbe på havnebesøk

I slutten av januar var det noen vindfulle dager på Lista. Bølgene var såpass høye at folk kjørte i kø til fyret og Grettestø for å se på dem, et fenomen jeg nevnte i en bloggpost i fjor vinter. Jeg tenkte at det kanskje kunne være litt fugler å se i Listahavnen, i le av moloen. I stedet for å vente på plass blant bølgeturistene kjørte jeg derfor i stedet ut på moloen, noe jeg var helt alene om. Bølgene slo over moloen, og bilen fikk seg en solid saltvannsdusj med jevne mellomrom, men på lesiden var det som jeg hadde håpet på en del fugl å se.

Jeg satte meg ned og fotograferte et par horndykkere, og etter hvert også noen ærfugler som tok et bad og flakset fotovennlig med vingene. De lå ikke så nærme som jeg håpet på, så jeg begynte å se meg rundt om de kunne ligge flere fugler andre steder. Umiddelbart fikk jeg øye på en sel som lå "til tørk" på en stein bare noen meter fra meg. Det var en steinkobbe, og det viste seg å være av den samarbeidsvillige sorten fotomessig.





For en som har vokst opp i et innlandsfylke, er det, til tross for at jeg nå har bodd på Lista i over to år, alltid noe eksotisk over det å møte på sjøpattedyrene. Både adferden og de barske miljøet de lever i er svært fascinerende. Jeg har sett steinkobbe mange ganger, men aldri hatt muligheten til å studere og fotografere et individ på nært hold over lengre tid, slik jeg nå fikk muligheten til.




















Tre isfugler

De siste månedene har jeg vært så heldig å få muligheten til å oppleve isfugl flere ganger. Den lille, fargerike fuglen er ganske vanlig flere steder sørover i Europa, men er en ganske sjelden art i Norge.

Her er tre bilder fra noen av mine møter med isfuglen. Det første er bra en Hordalandstur i starten av januar. Denne morgenen var det 13 kuldegrader, og deler av elva var helt gjenfrosset, noe som ikke er gunstig for en fugl som er avhengig av å fange fisk for å overleve.



Osterøy, Hordaland 9. januar 2016 (fotografert med mobil gjennom teleskop)


Det andre bildet er rykende fersk, fra Lista i dag:



Slevdalsvann, Farsund 16. februar 2016


Til slutt et "finn-fuglen-bilde" fra Straumen i Farsund, hvor en isfugl-hunn er blitt sett med (u)jevne mellomrom siden november i fjor:



Straumen, Farsund 25. november 2015




Svartstrupetrost og bonus på Tynset

Uvanlige fuglearter kan dukke opp året rundt, også midt på vinteren. Ofte i forbindelse med foringsplasser, hvor store antall av sultne, vanlige arter av og til får selskap av sjeldnere gjester. Selv har jeg aldri vært så heldig å få besøk fuglearter fra øverste hylle på min egen foringsplass, men jeg har flere ganger hatt gleden av å beskue eksklusive gjester i andre sine hager. Vinterjunko i Grimstad (2009) og svartstrupejernspurv i Sokndal (2013) er de gjeveste jeg kommer på. I januar i år fikk jeg med meg både turteldue, mongolturteldue, dvergspurv og hvithodespurv, som alle besøkte foringsplasser og hager på Vestlandet.

Et stykke ut i januar dukket det opp meldinger om en svartstrupetrost på Tynset, og det tok ikke lang tid før det dukket opp bilder av fuglen. Disse viste et flott eksemplar av arten som forsynte seg av bær fra en hvitrogn inntil en husvegg i et boligfelt. Fra tidligere fantes det kun én observasjon av denne østlige trostearten fra Hedmark; 1 ind. ble skutt i Romedal i 1923. Snart 100 år senere kunne altså funn nummer to i fylket dokumenteres med litt annen type skyts enn hva som ble benyttet på den første.

Hagen og hvitrogntreet tilhørte ekteparet Lisbet og Jarle Gullbrekken, som holdt oss oppdatert om den sjeldne trostens bevegelser i dagene som fulgte, og som stilte hjemmet og kjøkkenvinduet til disposisjon for de etter hvert mange tilreisende som ønsket å få et glimt av den.

Fristelsen ble for stor, og i forbindelse med en langhelg i Hedmark i starten av februar, tok jeg turen opp til Tynset. Fredag ettermiddag var jeg vel fremme, og ble ønsket velkommen av Jarle. Han kunne fortelle at svartstrupetrosten hadde vært innom for hagen tidligere på dagen. Vi hadde en hyggelig fugleprat på kjøkkenet i omtrent en halv time, før den celebre gjesten plutselig kom flygende og landet i et lerketre i nabolaget.





Jarle hadde et ark liggende på kjøkkenet hvor han skrev opp navnene på alle fuglefolkene som hadde vært innom på besøk. Mitt navn ble ført opp blant de ca. 50 andre navnene på lista, med et kryss foran som markerte at jeg hadde fått sett fuglen.

Svartstrupetrosten ble sittende lenge i lerketreet, før en turgåer på veien gjorde at den flyttet seg til en annen tretopp lenger borte. Der satt den også lenge, før den igjen flyttet seg til en ny tretopp, denne gangen på den andre siden av huset. Her satt den også en stund, før den plutselig forsvant. Dette kunne derfor ha vært slutten på dagens fugleopplevelse, men det ville seg annerledes...

Etter et par kopper kaffe, en god lunsj og en lang og hyggelig fugleprat med husverten Jarle, fikk jeg plutselig øye på en stor rovfugl høyt oppe på himmelen utenfor kjøkkenvinduet. En rask titt i kikkerten bekreftet mistanken om at det var en kongeørn. Vi ble ivrige begge to, og jeg knipset noen dokumentasjonsbilder gjennom kjøkkenvinduet.





I samme øyeblikk ser jeg i øyekroken at en fugl kommer flygende og lander noen få meter utenfor vinduet. Svartstrupetrosten var tilbake, og denne gangen nærmere enn noen gang!





Det hele varte i kanskje fem minutter. Kongeørnen sirklet hele tiden over området, mens svartstrupetrosten flyttet seg fra en furu til en annen.









Til slutt fløy trosten ned på bakken og forsynte seg av de utlagte rosinene. Etter et par nye minutter forlot den hagen, kongeørnen trakk videre, og fotografen kunne si seg fornøyd og vel så det. Dette var helt klart en av de naturopplevelsene som gjør at hjertet pumper litt ekstra.





En stor takk til Lisbet og Jarle Gullbrekken som har delt opplevelsen med mange andre! Før jeg satte kursen sørover igjen overrakte jeg Jarle et eksemplar av Gyldendals store fugleguide som takk, i tillegg til en pakke rosiner selvsagt!