| Jeg har ikke tenkt å gjøre dette til en blogg med ringmerkingsbilder, iallfall ikke med fugler som jeg selv ikke har ringmerket, men jeg måtte bare gjøre et lite unntak denne gangen... I løpet av oktober har Nord-Europa opplevd en invasjon uten sidestykke av den flotte sibirjernspurven. Den hører egentlig hjemme nord i Sibir, og overvintrer i utgangspunktet i Sørøst-Asia. I høst har imidlertid en hel del sibirjernspurver dukket opp på feil kant, og rundt 200 individer har blitt observert og/eller ringmerket i Nord-Europa i oktober. Bl.a. har det blitt funnet over 60 ulike individer i Sverige, og 12 individer i Storbritannia, hvor arten aldri tidligere hadde blitt observert. I Norge dukket høstens første sibirjernspurv opp på Stad, og ble etterfulgt av flere individer på henholdsvis Herdlevær uten for Bergen, på Utsira og på Jæren. Blant feltornitologer langs Norges kyst var jeg ikke den eneste som i løpet av noen uker i oktober ble nærmest desperat etter å finne en sibirjernspurv selv. Dette er også en art jeg var med på å lete etter, uten hell, i potensielle hekkeområder i Uralfjellene i juni. Siden jeg ikke driver med ringmerking i privat regi hjemme på Lista, har jeg trasket gjennom busker og kratt både med og uten sibirsk lokkelyd fra en høyttaler, i håp om at den sibirske juvelen skal hoppe frem. Det var akkurat denne aktivitenen jeg bedrev på formiddagen søndag 30. oktober også, da Bird Alarm-en ulte i lommen, og meldingen lød: Sibirjernspurv, Lindesnes. Det var råtassene Klaus M. Torland og Fredrik Tjessem som hadde fanget fuglen, og den skulle nå ringmerkes og etter hvert få friheten tilbake. Det var bare å bokstavelig talt hoppe på nærmeste bil og suse avsted til Spangereid, hvor den nylig merkede sibirjernspurven ble vist frem før den ble sluppet tilbake ut i friheten, langt hjemmefra.    Nå har jeg iallfall vært så heldig å fått se en sibirjernspurv, i hånd. Men drømmen om en edel sibirjernspurv i felt et sted på Listalandet lever videre, og jakten fortsetter... |
Sibirjernspurv
Fotogalleri fra Utsira 2016
I uke 40 var jeg noen dager på Utsira, min tolvte høst på rad. Det var uvanlig fint vær til årstiden å være, kanskje i fineste laget om man håpet på "bomber" i form av sjeldne fugler. Det ble uansett noen fine dager ute på øya, sammen med mange kjente. Arter som bl.a. gjerdesmett og fuglekonge var å se i store antall, mens bl.a. turteldue, sibirpiplerke (på bildet nedenfor), blåstjert og hauksanger var de mer uvanlige artene jeg fikk med meg under mitt opphold. Noen bilder fra turen har jeg samlet i et lite fotogalleri. Klikk på bildet for å komme til galleriet:  |
Svartspett på trekkforsøk
| Vår største hakkespett, svartspetten, kommer av og til ut til Lista fyr på et såkalt trekkforsøk. Den kommer flaksende ut av granplantingen og legger i vei med sin smått klønete flukt ut mot havet. Så oppdager den at havet har ingen ende, og ombestemmer seg. Like klønete og flaksende drar den tilbake til granplantningen den kom fra. Her er to bilder fra Lista fyr sist uke:   |
Tårnfalk på matjakt
Jeg var i det kunsteriske hjørnet i kveld. Dette bildet er satt sammen av en serie tårnfalkbilder fra i kveld. |
Sandløper i kveldssol
| Fotografering av vadefugler er en fornøyelig aktivitet å holde på med på Lista sensommer og tidlig høst. En av karakterartene på Listastrendene i denne perioden er sandløperen. De voksne fuglene starter høsttrekket først, og kan sees i gode antall i juli. Så kommer ungfuglene i august og danner ofte store flokker rundt månedskiftet august/september. Ungfuglene skiller seg godt ut i blandingsflokkene med sin lyse fjærdrakt. Disse bildene, som viser nettopp en ungfugl, tok jeg sist uke mens jeg lå på magen på stranden.     |
Makrellterne
Et makrellternebilde fra i sommer, nærmere bestemt fra Tønsberg i juli. Terna har nettop stupt ned i fjorden på jakt etter mat, men måtte komme tomhendt opp denne gangen.  A photo from Tønsberg in July this year. The Common Tern has just made an unsuccesful dive in search for food. |
Admiral
En enslig admiral i fyrhagen på Lista en morgen i september... A single Red Admiral in the lighthouse garden at Lista one morning in September ... |
Tårnseiler
| Tårnseileren tilbringer det aller meste av sitt liv i luften. Den ankommer Norge litt ut i mai måned, og nå når vi har bikket over til september har så godt som alle forlatt landet igjen med kurs for overvintringsplassene i Afrika. Her er tre bilder av den fantastiske flygeren, tatt på Lista i august i år:  All mat snappes i full fart i luften med imponerende presisjon  Bygd for fart  Oppbremsing... The Common Swift spends most of its life in the air. It arrives in Norway in May, and now in September, almost all left the country again, heading for wintering grounds in Africa. The three pictures are taken at Lista (Vest-Agder, Norway) in August this year. |
Nattsommerfugler i dagslys
| Jeg har i flere år i løpet av sommerhalvåret hatt en lysfelle stårende ute om natten. Lyset fungerer som en magnet for mange arter av nattsommerfugler, og man får et lite innblikk i hva slags arter som flyr rundt husveggene om natten. Som regel blir det kun en enkel fotodokumentasjon av dyrene som fanges, før de slippes fri. Noen sommernetter kan antallet individer i fella være svært høyt, og dandering av dyr på fine kvister o.l. for å få fine bilder blir sjelden prioritert. På våren og forsommeren er antallet individer gjerne en del lavere, og da kan man bruke litt mer tid på omhyggelig fotografering. Her er et lite utvalg bilder fra de siste ukene hjemme hos meg på Lista. Alle disse er vanlige arter som har vært gjengangere i fella mi den siste tiden.  Gammafly (Autographa gamma)  Nebbspinner (Pterostoma palpina)  Sikksakktannspinner (Notodonta ziczac)  Bjørketannspinner (Pheosia gnoma)  Kveldpåfugløye (Smerinthus ocellata) |
Havsule på Skarvodden
| Noen hundre meter nordvest for Lista fyr ligger Skarvodden. Her raster det svært ofte enkeltindivider, eller grupper med - nettopp - skarv. En dag i starten av april i år var det imidlertid en annen stor fugl som hadde funnet det for godt å raste på Skarvodden. Havsula hekker i kolonier lenger nord i landet, og sees som regel trekkende og næringssøkende forbi Lista fyr et stykke ute på havet, til tider i store antall. Dette individet, en voksen fugl, tok seg imidlertid en rast på en av de store steinene i fjæra denne aprilmorgenen.    Skarvene så ut til å tolerere havsulas nærvær. Liff støy og hakking ble det når nye individer ankom og skulle finne sin plass på steinen, men det gikk fort over. Både storskarv og toppskarv raster på Skarvodden, og vet et tilfelle fikk jeg de to skarveartene sammen med havsule som en fine "line-up" i samme bilde. Den unge storskarven (med hvit buk) brer ut vingene til tørking i kjent stil.   |
Rødtoppfuglekonge i skuddet
| Rødtoppfuglekonge (Regulus ignicapilla) er fortsatt en sjelden fugl i Norge, men i likhet med enkelte andre arter har den vist en økende trend de siste årene. Det henger nok ganske sikkert sammen med at arten utvider sitt utbredelsesområde stadig nordover. Dermed kan vi sikkert også vente oss enda flere funn av rødtoppfuglekonge i årene som kommer, og kanskje vil den også bli en norsk hekkefugl om noen år? Inntil de siste få årene, har rødtoppfuglekonge vært en vrien art for norske kryssere å få inn på Norgeslisten sin. Funnene har ofte vært fugler som har blitt fanget i forbindelse med ringmerking, og da er det få forunt å være på rett sted til rett tid. Selv har jeg tidligere stiftet bekjentskap med rødtoppfuglekonge på den iberiske halvøy. Mitt første møte med den i Norge var på Stråholmen i Kragerø i april 2014. I starten av mars i år var jeg på en helgetur i Hordaland, hvor formålet var fuglekikking i Bergensområdet. En av målartene var nettopp rødtoppfuglekonge, da den en tid i forveien hadde blitt observert ute på Herdla. 6. mars klarte jeg å lokalisere en rødtoppfuglekonge i noen granbusker ved en møkkakum på Herdla. Jeg klarte også å få til noen brukbare bilder av fuglen, noe som ikke er en lett oppgave siden den er i konstant bevegelse og ofte er godt kamuflert inne i buskene. I artens hekkeområder i det sørlige Europa har jeg aldri klart å få til et brukbart bilde av den.  Rødtoppfuglekongen titter frem på Herdla 6. mars 2016 Det skulle bare drøyt tre uker senere skulle jeg få mitt neste møte med rødtoppfuglekongen. 30. mars var jeg en av de få som var på rett sted til rett tid da et individ (en hann født i fjor skulle det vise seg) ble fanget og ringmerket på Lista fuglestasjon. Det var en ny og flott opplevelse å kunne studere den flotte fuglen på nært hold.  Rødtoppfuglekonge ringmerket på Lista fuglestasjon 30. mars 2016 Det ble også mulig å sammenligne utseendet med den vanlige fuglekongen, som også ble fanget og ringmerket samtidig. Jeg synes rødtoppfuglekongen ser ut som en fuglekonge som har brukt litt lenger tid i sminken, og har vært spesielt raus med maskaraen...  Sammenlignet med vanlig fuglekonge (til høyre) fremstår rødtoppfuglekongen temmelig godt sminket... En ny rødtoppfuglekonge, uten ring, var å se like ved Lista fyr en en periode etter fuglen som ble ringmerket, men noe bilde av denne ble det aldri. |
Steinkobbe på havnebesøk
I slutten av januar var det noen vindfulle dager på Lista. Bølgene var såpass høye at folk kjørte i kø til fyret og Grettestø for å se på dem, et fenomen jeg nevnte i en bloggpost i fjor vinter. Jeg tenkte at det kanskje kunne være litt fugler å se i Listahavnen, i le av moloen. I stedet for å vente på plass blant bølgeturistene kjørte jeg derfor i stedet ut på moloen, noe jeg var helt alene om. Bølgene slo over moloen, og bilen fikk seg en solid saltvannsdusj med jevne mellomrom, men på lesiden var det som jeg hadde håpet på en del fugl å se.
Jeg satte meg ned og fotograferte et par horndykkere, og etter hvert også noen ærfugler som tok et bad og flakset fotovennlig med vingene. De lå ikke så nærme som jeg håpet på, så jeg begynte å se meg rundt om de kunne ligge flere fugler andre steder. Umiddelbart fikk jeg øye på en sel som lå "til tørk" på en stein bare noen meter fra meg. Det var en steinkobbe, og det viste seg å være av den samarbeidsvillige sorten fotomessig.
For en som har vokst opp i et innlandsfylke, er det, til tross for at jeg nå har bodd på Lista i over to år, alltid noe eksotisk over det å møte på sjøpattedyrene. Både adferden og de barske miljøet de lever i er svært fascinerende. Jeg har sett steinkobbe mange ganger, men aldri hatt muligheten til å studere og fotografere et individ på nært hold over lengre tid, slik jeg nå fikk muligheten til.
Jeg satte meg ned og fotograferte et par horndykkere, og etter hvert også noen ærfugler som tok et bad og flakset fotovennlig med vingene. De lå ikke så nærme som jeg håpet på, så jeg begynte å se meg rundt om de kunne ligge flere fugler andre steder. Umiddelbart fikk jeg øye på en sel som lå "til tørk" på en stein bare noen meter fra meg. Det var en steinkobbe, og det viste seg å være av den samarbeidsvillige sorten fotomessig.
For en som har vokst opp i et innlandsfylke, er det, til tross for at jeg nå har bodd på Lista i over to år, alltid noe eksotisk over det å møte på sjøpattedyrene. Både adferden og de barske miljøet de lever i er svært fascinerende. Jeg har sett steinkobbe mange ganger, men aldri hatt muligheten til å studere og fotografere et individ på nært hold over lengre tid, slik jeg nå fikk muligheten til.
Tre isfugler
| De siste månedene har jeg vært så heldig å få muligheten til å oppleve isfugl flere ganger. Den lille, fargerike fuglen er ganske vanlig flere steder sørover i Europa, men er en ganske sjelden art i Norge. Her er tre bilder fra noen av mine møter med isfuglen. Det første er bra en Hordalandstur i starten av januar. Denne morgenen var det 13 kuldegrader, og deler av elva var helt gjenfrosset, noe som ikke er gunstig for en fugl som er avhengig av å fange fisk for å overleve.  Osterøy, Hordaland 9. januar 2016 (fotografert med mobil gjennom teleskop) Det andre bildet er rykende fersk, fra Lista i dag:  Slevdalsvann, Farsund 16. februar 2016 Til slutt et "finn-fuglen-bilde" fra Straumen i Farsund, hvor en isfugl-hunn er blitt sett med (u)jevne mellomrom siden november i fjor:  Straumen, Farsund 25. november 2015 |
Svartstrupetrost og bonus på Tynset
Uvanlige fuglearter kan dukke opp året rundt, også midt på vinteren. Ofte i forbindelse med foringsplasser, hvor store antall av sultne, vanlige arter av og til får selskap av sjeldnere gjester. Selv har jeg aldri vært så heldig å få besøk fuglearter fra øverste hylle på min egen foringsplass, men jeg har flere ganger hatt gleden av å beskue eksklusive gjester i andre sine hager. Vinterjunko i Grimstad (2009) og svartstrupejernspurv i Sokndal (2013) er de gjeveste jeg kommer på. I januar i år fikk jeg med meg både turteldue, mongolturteldue, dvergspurv og hvithodespurv, som alle besøkte foringsplasser og hager på Vestlandet.
Et stykke ut i januar dukket det opp meldinger om en svartstrupetrost på Tynset, og det tok ikke lang tid før det dukket opp bilder av fuglen. Disse viste et flott eksemplar av arten som forsynte seg av bær fra en hvitrogn inntil en husvegg i et boligfelt. Fra tidligere fantes det kun én observasjon av denne østlige trostearten fra Hedmark; 1 ind. ble skutt i Romedal i 1923. Snart 100 år senere kunne altså funn nummer to i fylket dokumenteres med litt annen type skyts enn hva som ble benyttet på den første.
Hagen og hvitrogntreet tilhørte ekteparet Lisbet og Jarle Gullbrekken, som holdt oss oppdatert om den sjeldne trostens bevegelser i dagene som fulgte, og som stilte hjemmet og kjøkkenvinduet til disposisjon for de etter hvert mange tilreisende som ønsket å få et glimt av den.
Fristelsen ble for stor, og i forbindelse med en langhelg i Hedmark i starten av februar, tok jeg turen opp til Tynset. Fredag ettermiddag var jeg vel fremme, og ble ønsket velkommen av Jarle. Han kunne fortelle at svartstrupetrosten hadde vært innom for hagen tidligere på dagen. Vi hadde en hyggelig fugleprat på kjøkkenet i omtrent en halv time, før den celebre gjesten plutselig kom flygende og landet i et lerketre i nabolaget.
Jarle hadde et ark liggende på kjøkkenet hvor han skrev opp navnene på alle fuglefolkene som hadde vært innom på besøk. Mitt navn ble ført opp blant de ca. 50 andre navnene på lista, med et kryss foran som markerte at jeg hadde fått sett fuglen.
Svartstrupetrosten ble sittende lenge i lerketreet, før en turgåer på veien gjorde at den flyttet seg til en annen tretopp lenger borte. Der satt den også lenge, før den igjen flyttet seg til en ny tretopp, denne gangen på den andre siden av huset. Her satt den også en stund, før den plutselig forsvant. Dette kunne derfor ha vært slutten på dagens fugleopplevelse, men det ville seg annerledes...
Etter et par kopper kaffe, en god lunsj og en lang og hyggelig fugleprat med husverten Jarle, fikk jeg plutselig øye på en stor rovfugl høyt oppe på himmelen utenfor kjøkkenvinduet. En rask titt i kikkerten bekreftet mistanken om at det var en kongeørn. Vi ble ivrige begge to, og jeg knipset noen dokumentasjonsbilder gjennom kjøkkenvinduet.
I samme øyeblikk ser jeg i øyekroken at en fugl kommer flygende og lander noen få meter utenfor vinduet. Svartstrupetrosten var tilbake, og denne gangen nærmere enn noen gang!
Det hele varte i kanskje fem minutter. Kongeørnen sirklet hele tiden over området, mens svartstrupetrosten flyttet seg fra en furu til en annen.
Til slutt fløy trosten ned på bakken og forsynte seg av de utlagte rosinene. Etter et par nye minutter forlot den hagen, kongeørnen trakk videre, og fotografen kunne si seg fornøyd og vel så det. Dette var helt klart en av de naturopplevelsene som gjør at hjertet pumper litt ekstra.
En stor takk til Lisbet og Jarle Gullbrekken som har delt opplevelsen med mange andre! Før jeg satte kursen sørover igjen overrakte jeg Jarle et eksemplar av Gyldendals store fugleguide som takk, i tillegg til en pakke rosiner selvsagt!
Et stykke ut i januar dukket det opp meldinger om en svartstrupetrost på Tynset, og det tok ikke lang tid før det dukket opp bilder av fuglen. Disse viste et flott eksemplar av arten som forsynte seg av bær fra en hvitrogn inntil en husvegg i et boligfelt. Fra tidligere fantes det kun én observasjon av denne østlige trostearten fra Hedmark; 1 ind. ble skutt i Romedal i 1923. Snart 100 år senere kunne altså funn nummer to i fylket dokumenteres med litt annen type skyts enn hva som ble benyttet på den første.
Hagen og hvitrogntreet tilhørte ekteparet Lisbet og Jarle Gullbrekken, som holdt oss oppdatert om den sjeldne trostens bevegelser i dagene som fulgte, og som stilte hjemmet og kjøkkenvinduet til disposisjon for de etter hvert mange tilreisende som ønsket å få et glimt av den.
Fristelsen ble for stor, og i forbindelse med en langhelg i Hedmark i starten av februar, tok jeg turen opp til Tynset. Fredag ettermiddag var jeg vel fremme, og ble ønsket velkommen av Jarle. Han kunne fortelle at svartstrupetrosten hadde vært innom for hagen tidligere på dagen. Vi hadde en hyggelig fugleprat på kjøkkenet i omtrent en halv time, før den celebre gjesten plutselig kom flygende og landet i et lerketre i nabolaget.
Jarle hadde et ark liggende på kjøkkenet hvor han skrev opp navnene på alle fuglefolkene som hadde vært innom på besøk. Mitt navn ble ført opp blant de ca. 50 andre navnene på lista, med et kryss foran som markerte at jeg hadde fått sett fuglen.
Svartstrupetrosten ble sittende lenge i lerketreet, før en turgåer på veien gjorde at den flyttet seg til en annen tretopp lenger borte. Der satt den også lenge, før den igjen flyttet seg til en ny tretopp, denne gangen på den andre siden av huset. Her satt den også en stund, før den plutselig forsvant. Dette kunne derfor ha vært slutten på dagens fugleopplevelse, men det ville seg annerledes...
Etter et par kopper kaffe, en god lunsj og en lang og hyggelig fugleprat med husverten Jarle, fikk jeg plutselig øye på en stor rovfugl høyt oppe på himmelen utenfor kjøkkenvinduet. En rask titt i kikkerten bekreftet mistanken om at det var en kongeørn. Vi ble ivrige begge to, og jeg knipset noen dokumentasjonsbilder gjennom kjøkkenvinduet.
I samme øyeblikk ser jeg i øyekroken at en fugl kommer flygende og lander noen få meter utenfor vinduet. Svartstrupetrosten var tilbake, og denne gangen nærmere enn noen gang!
Det hele varte i kanskje fem minutter. Kongeørnen sirklet hele tiden over området, mens svartstrupetrosten flyttet seg fra en furu til en annen.
Til slutt fløy trosten ned på bakken og forsynte seg av de utlagte rosinene. Etter et par nye minutter forlot den hagen, kongeørnen trakk videre, og fotografen kunne si seg fornøyd og vel så det. Dette var helt klart en av de naturopplevelsene som gjør at hjertet pumper litt ekstra.
En stor takk til Lisbet og Jarle Gullbrekken som har delt opplevelsen med mange andre! Før jeg satte kursen sørover igjen overrakte jeg Jarle et eksemplar av Gyldendals store fugleguide som takk, i tillegg til en pakke rosiner selvsagt!
Abonner på:
Innlegg (Atom)