Tidligere i år dumpet boka "The World's Rarest Birds" ned i postkassa. Jeg hadde nesten glemt at jeg for noen år siden sendte inn noen bilder til en fotokonkurranse om nettopp verdens sjeldneste fugler. Det var derfor en gledelig overraskelse at to av mine bilder av svartkinnmaurtanagar (Black-cheeked Ant-tanagaer) fra Costa Rica hadde kommet på trykk, noe som igjen førte til at jeg fikk tilsendt et eksemplar av den flotte boka.  Svartkinnmaurtanagar er en endemisk art i Costa Rica, og den finnes utberedt kun på et svært begrenset område på Osa-halvøya og Golfo Dulce sørvest i landet. Den totale bestanden er beregnet å ligge mellom 6000 og 15 000 individer. Bildene tok jeg i mars 2008, da jeg på min andre fugletur til Costa Rica besøkte Osa-halvøya sammen med Jon Lurås. Her bodde vi på lodgen Bosque del Rio Tigre, midt i spennende regnskogområder med et yrende dyreliv. Her hadde de også en foringsplass med bananer og frukt, hvor blant annet svartkinnmaurtanagaren (man må holde tunga rett i munnen når man uttaler både det norske og det engelske navnet på denne fuglen) var regelmessig innom for å spise. Fotolyset i regnskogen er gjerne begrenset og utfordrende, men jeg lyktes med hjelp av blitz og høy ISO å få til noen bilder jeg ble fornøyd med.    |
Svartkinnmaurtanagar - mitt bidrag til "The World's Rarest Birds"
Alkefugler i flukt
| På Finnmarksturen tidligere i sommer var jeg ute på Hornøya utenfor Vardø. Dette var tredje gang jeg har tatt turen ut til dette fantastiske fuglefjellet. Jeg har masse bilder herfra tidligere, og jammen ble det masse bilder også nå. Denne gangen brukte jeg litt ekstra tid på å prøve å få til noen brukbare fluktbilder. Her er fluktbilder av de tre vanligste alkefuglene på øya:  Alke  Lomvi  Lunde |
Kosetur til Finnmark
Finnmark er mitt favorittfylke for fuglekikking og fuglefotografering. Spesielt Pasvik og Varangerfjorden i Øst-Finnmark har fantastiske kvaliteter som få andre steder kan måle seg med. Etter to besøk i mars (2010 og 2013) og et besøk i mai (2012), var jeg klar for en midtsommertur i månedskiftet juni/juli igjen, for første gang siden 2008. Som vanlig ble det fly opp til Kirkenes og leiebil derfra. Reiseruten for turen var kun løst planlagt i forkant, og viste seg å bli slik: Først kjøretur rundt Varangerfjorden opp til Vardø hvor to netter ble tilbrakt. Fra Vardø ble det en tur ut til Hornøya og en tur ut til Hamningberg. Så gikk turen til Vestre Jakobselv etter å ha vært innom bl.a. Komagdalen, Ekkerøy og Vadsøya. Derfra gikk turen nedover til Pasvik hvor de to siste nettene ble tilbrakt på campingplassen ved Vaggetem. Målsetningen for turen var ikke noe annet enn å ha det hyggelig, og å kikke på og fotografere det som måtte dukke opp langs veien. Alle stedene kunne by på nesten i overkant flott sommervær og mye fugl.  Havørn, Vardø  Steinvender, Vadsø  Fjelljo, Komagdalen  Sau på fjellhylle, Ekkerøy  Krykkje, Ekkerøy  Toppskarv, Hornøya  Steinkobbe, Vadsø |
Den stygge andungen?
H.C. Andersens kjente eventyr "Den grimme Ælling" (den stygge andungen) handler om en knoppsvaneunge som får gjennomgå for sitt grå og stygge utseende. Men er egentlig en knoppsvaneunge så "inderlig styg"?  Ung knoppsvane i Østensjøvannet, Oslo juli 2013  Voksen knoppsvane i Hornborgasjön, Sverige juli 2005 |
Med makro i veikanten
I det siste har det blitt mye fugl, faktisk veldig mye fugl. På en kveldstur tidligere i uka var det ganske rolig på fuglefronten, og jeg fant meg selv plutslig sittende i en veikant blant lupiner og humler. Her er noen bilder fra fotoseansen. Det var greit å få børstet støvet av makro-objektivet mitt, da det har ligget urørt en god stund nå. Jeg kan ikke huske å ha fotografert humler før, så dette må sees på som en slags test.  Hagehumle (Bombus hortorum)  Hagehumle (Bombus hortorum)  Rutemåler (Chiasmia clathrata)  Hagelupin (Lupinus polyphyllus) |
Ti år som digital
Nå i juni er det nøyaktig ti år siden jeg anskaffet meg mitt første digitale speilreflekskamera. Det var en Canon EOS D60 (som ikke må forveksles med 60D som finnes på markedet i dag), et kjekt og brukervennlig kamera med 6 megapixler. Frem til juni 2003 fotograferte jeg med en EOS 50E, stort sett ladet med diasfilmen Fuji Provia 100F. En svunnen tid... Her er noen bilder fra de aller første dagene med digitalkamera i juni 2003:  Den første fuglen jeg fotograferte var en hunnfugl av svarthvit fluesnapper, som hekket i en kasse i hagen. Hedmark juni 2003  Hare, Oppland juni 2003  Skigard, Oppland juni 2003  Gulerle, Oppland juni 2003  Gulerle, Oppland juni 2003 |
Skogens lykketroll
Ugler i mosen! I Hedmarks skoger finnes det i disse dager lykketroll av flere slag. Ugleungene forlater reirene sine før de er flygedyktige, og utforsker verden med å spasere og klatre rundt i nærområdet rundt reiret. Gjennom ringmerkingsaktivitet har jeg etter hvert ganske ofte fått stifte bekjentskap med de unge utgavene av ugleartene, men det er fullt mulig å treffe på disse på en tur i skogen uten merketang og stålringer også. En art jeg har blitt bortskjemt med siden starten på min fugleinteresse er den største av dem alle; hubroen. Et hubropar i nærområdet har vist seg å være de mest pålitelige i Hedmark hva angår ungeproduksjon.  Hubro, Hedmark 2011  Hubro, Hedmark 2005 Kattugla er den vanligste uglearten mange steder i landet, men akkurat på mine kanter har den ikke vært så altfor vanlig. De siste årene har den vist en positiv trend, så vi får håpe det blir flere syn som dette i årene fremover.  Kattugle, Hedmark 2012 Slagugla er en av de mest sagnomsuste fuglene blant fuglekikkere og fuglefotografer i Norge. Lenge var det kun et eneste kjent hekkende par i Hedmark og Norge, men nå ser det ut til at det er flere par som har etablert seg i grenseområdene mot Sverige, og da på riktig side av grensen. Slagugleungene er nesten identiske med kattugleungene med sine svarte øyne.  Slagugle, Sverige 2010 En av mine aller største fugleopplevelser var da jeg i 2011 oppdaget et kull med lappugleunger på Finnskogen. 2011 var et ekstremt bra smågnagerår, noe som førte til rekordantall uglehekkinger. Spesielt mye oppmerksomhet fikk alle de nyetablerte lappuglene i Hedmark. I år er nye rekorder satt, med nærmest utrolige antall av denne arten i Hedmark fylke. Her er bilder av henholdsvis en av ungene fra "mitt" kull i 2011 og en skikkelig fersking fra årets produksjon i lappuglekommune nummer én: Elverum.  Lappugle, Hedmark 2011  Lappugle, Hedmark 2013 |
Bergensender
I starten av februar var jeg en weekendtur i Bergen. Etter å ha brukt lørdagen til fots i sentrum, ble det en rundtur til ulike fuglelokaliteter rundt byen på søndag. Dette takket være velvillige lokale fuglefolk som stilte opp med bil og guiding. Fotoværet var ikke det beste. En stund snødde det temmelig tett, men det ble uansett en flott rundtur. Ved Birkelandsvatnet fikk jeg for første gang mulighet til å fotografere stjertand på nært hold. En flott hannfugl har overvintret her, og var på plass sammen med noen stokkender i en liten råk. Stjertanda er ikke av de mest fargerike endene, men har likevel flotte tegninger i fjærdrakten, og en elegant, lang og spiss stjert.  Stjertand (hann) Ved flere vann i Bergensområdet overvintrer det en del tilitsfulle brunnakker. Hjemme på Østlandet bruker de første brunnakkene å dukke opp hvert år i april. Arten er også hovedsaklig en trekkfugl, men en god del av dem overvintrer på Sør- og Vestlandet. Heller ikke dette er en art som jeg har fotografert noe særlig på nært hold tidligere.  Brunnakke (hann) med en toppand (også en hann) i bakgrunnen  Brunnakke (hann)  Brunnakke (hunn) |
En tur i parken
En tur i parken er ofte produktivt, og i vinter har det blitt flere parkturer i Oslo. Brødsmuler gjør susen, og når man i tillegg har med seg en partner, slipper jeg som fotograf å gjøre to ting samtidig også. Stokkender finnes det nok skarpe bilder av, så her har jeg bevisst prøvd å få til bevegelsesuskarphet.
Sammen med alle stokkendene i Frognerparken har også enkelte andre arter tilhold. Det mest spennende er to krikkandfruer. Krikkanden er vår minste and, og fortjerner et skarpt bilde.
Et par gråhegrer har også hengt rundt i området i vinter. Denne karen tok livet med ro i Frognerparken, selv med barnefamilier, frognerfruer, turister og hundeluftere på alle kanter.
|
Sangsvaner på nært hold
Brødspisende knoppsvaner er et velkjent fenomen mange steder, men det er ikke ofte at den vanligvis mer skye slektningen sangsvanen lar seg mate på denne måten. Børterelva i Enebakk er et av ytterst få steder hvor man kan oppleve sangsvaner nærmest på en armlengdes avstand. Her er et par bilder fra Børterelva en solskinnsdag i januar:   |
Det enkle er ofte det beste...
På mitt speilreflekskamera har jeg ofte påmontert teleobjektiv, slik at jeg kan være skuddklar om det plutselig skulle dukke opp... f.eks. en fugl. I en lomme har jeg som regel med meg et lite kompaktkamera, og i tillegg: mobiltelefonen er alltid med. Jeg har aldri vært noen stor fan av mobilkameraer, men entusiasmen har steget noe i takt med at de optiske egenskapene stadig utvikler seg til det bedre. Her er tre naturbilder knipset med mobilkamera det siste året:  Vinterlandskap, Kongsvinger januar 2013  Jomfruland mai 2012  Solnedgang ved Cebu, Filippinene juli 2012 |
Snadder i Fredrikstad
I første halvdel av januar har jeg vært to turer til Østfold. Ved Isegran i Fredrikstad har en snadderand bestemt seg for å overvintre sammen med alle stokkendene. Dette er en ganske uvanlig art, som jeg knapt nok har fotografert tidligere. Jeg øynet derfor muligheten til en fotosession etter rapporter om at snadderanda i Fredrikstad holdt seg stabil i området. Værmeldingen slo dessverre ikke til. Det var meldt sol, men fasiten ble gråvær og tåke. Til tross for dette så kom jeg hjem med noen bilder. Høy ISO ble løsningen.  Brødsmuler i sikte! Snadderanda var ikke sen om å innfinne seg da det ble startet foring. Snadderand er forholdsvis sjelden i Norge, med få hekkefunn. Fuglen i Fredrikstad er en hannfugl, noe man ser på f.eks. den svarte baken. Til å være hannfugl er den ikke spesielt fargerik, i motsetning til hva man ser hos mange andre slektninger i andefamilien, og på langt hold ser den temmelig grå ut. På nært hold ser man imidlertid mange fine små detaljer i fjærdrakten, faktisk mange flere enn jeg var klar over selv.  Artstypisk for snadderand er det hvite vingespeilet, som her fremvises fint   Andrikken så ut til å ha blitt glad i en av de lokale stokkandfruene  Den fargerike stokkandhannen måtte finne seg i å være i bakgrunnen i dag |
Abonner på:
Innlegg (Atom)