Havsule på Skarvodden

Noen hundre meter nordvest for Lista fyr ligger Skarvodden. Her raster det svært ofte enkeltindivider, eller grupper med - nettopp - skarv. En dag i starten av april i år var det imidlertid en annen stor fugl som hadde funnet det for godt å raste på Skarvodden. Havsula hekker i kolonier lenger nord i landet, og sees som regel trekkende og næringssøkende forbi Lista fyr et stykke ute på havet, til tider i store antall. Dette individet, en voksen fugl, tok seg imidlertid en rast på en av de store steinene i fjæra denne aprilmorgenen. Skarvene så ut til å tolerere havsulas nærvær. Liff støy og hakking ble det når nye individer ankom og skulle finne sin plass på steinen, men det gikk fort over. Både storskarv og toppskarv raster på Skarvodden, og vet et tilfelle fikk jeg de to skarveartene sammen med havsule som en fine "line-up" i samme bilde. Den unge storskarven (med hvit buk) brer ut vingene til tørking i kjent stil.

Rødtoppfuglekonge i skuddet

Rødtoppfuglekonge (Regulus ignicapilla) er fortsatt en sjelden fugl i Norge, men i likhet med enkelte andre arter har den vist en økende trend de siste årene. Det henger nok ganske sikkert sammen med at arten utvider sitt utbredelsesområde stadig nordover. Dermed kan vi sikkert også vente oss enda flere funn av rødtoppfuglekonge i årene som kommer, og kanskje vil den også bli en norsk hekkefugl om noen år? Inntil de siste få årene, har rødtoppfuglekonge vært en vrien art for norske kryssere å få inn på Norgeslisten sin. Funnene har ofte vært fugler som har blitt fanget i forbindelse med ringmerking, og da er det få forunt å være på rett sted til rett tid. Selv har jeg tidligere stiftet bekjentskap med rødtoppfuglekonge på den iberiske halvøy. Mitt første møte med den i Norge var på Stråholmen i Kragerø i april 2014. I starten av mars i år var jeg på en helgetur i Hordaland, hvor formålet var fuglekikking i Bergensområdet. En av målartene var nettopp rødtoppfuglekonge, da den en tid i forveien hadde blitt observert ute på Herdla. 6. mars klarte jeg å lokalisere en rødtoppfuglekonge i noen granbusker ved en møkkakum på Herdla. Jeg klarte også å få til noen brukbare bilder av fuglen, noe som ikke er en lett oppgave siden den er i konstant bevegelse og ofte er godt kamuflert inne i buskene. I artens hekkeområder i det sørlige Europa har jeg aldri klart å få til et brukbart bilde av den. Rødtoppfuglekongen titter frem på Herdla 6. mars 2016 Det skulle bare drøyt tre uker senere skulle jeg få mitt neste møte med rødtoppfuglekongen. 30. mars var jeg en av de få som var på rett sted til rett tid da et individ (en hann født i fjor skulle det vise seg) ble fanget og ringmerket på Lista fuglestasjon. Det var en ny og flott opplevelse å kunne studere den flotte fuglen på nært hold. Rødtoppfuglekonge ringmerket på Lista fuglestasjon 30. mars 2016 Det ble også mulig å sammenligne utseendet med den vanlige fuglekongen, som også ble fanget og ringmerket samtidig. Jeg synes rødtoppfuglekongen ser ut som en fuglekonge som har brukt litt lenger tid i sminken, og har vært spesielt raus med maskaraen... Sammenlignet med vanlig fuglekonge (til høyre) fremstår rødtoppfuglekongen temmelig godt sminket... En ny rødtoppfuglekonge, uten ring, var å se like ved Lista fyr en en periode etter fuglen som ble ringmerket, men noe bilde av denne ble det aldri.

Steinkobbe på havnebesøk

I slutten av januar var det noen vindfulle dager på Lista. Bølgene var såpass høye at folk kjørte i kø til fyret og Grettestø for å se på dem, et fenomen jeg nevnte i en bloggpost i fjor vinter. Jeg tenkte at det kanskje kunne være litt fugler å se i Listahavnen, i le av moloen. I stedet for å vente på plass blant bølgeturistene kjørte jeg derfor i stedet ut på moloen, noe jeg var helt alene om. Bølgene slo over moloen, og bilen fikk seg en solid saltvannsdusj med jevne mellomrom, men på lesiden var det som jeg hadde håpet på en del fugl å se.

Jeg satte meg ned og fotograferte et par horndykkere, og etter hvert også noen ærfugler som tok et bad og flakset fotovennlig med vingene. De lå ikke så nærme som jeg håpet på, så jeg begynte å se meg rundt om de kunne ligge flere fugler andre steder. Umiddelbart fikk jeg øye på en sel som lå "til tørk" på en stein bare noen meter fra meg. Det var en steinkobbe, og det viste seg å være av den samarbeidsvillige sorten fotomessig.





For en som har vokst opp i et innlandsfylke, er det, til tross for at jeg nå har bodd på Lista i over to år, alltid noe eksotisk over det å møte på sjøpattedyrene. Både adferden og de barske miljøet de lever i er svært fascinerende. Jeg har sett steinkobbe mange ganger, men aldri hatt muligheten til å studere og fotografere et individ på nært hold over lengre tid, slik jeg nå fikk muligheten til.

---

Tre isfugler

De siste månedene har jeg vært så heldig å få muligheten til å oppleve isfugl flere ganger. Den lille, fargerike fuglen er ganske vanlig flere steder sørover i Europa, men er en ganske sjelden art i Norge. Her er tre bilder fra noen av mine møter med isfuglen. Det første er bra en Hordalandstur i starten av januar. Denne morgenen var det 13 kuldegrader, og deler av elva var helt gjenfrosset, noe som ikke er gunstig for en fugl som er avhengig av å fange fisk for å overleve. Osterøy, Hordaland 9. januar 2016 (fotografert med mobil gjennom teleskop) Det andre bildet er rykende fersk, fra Lista i dag: Slevdalsvann, Farsund 16. februar 2016 Til slutt et "finn-fuglen-bilde" fra Straumen i Farsund, hvor en isfugl-hunn er blitt sett med (u)jevne mellomrom siden november i fjor: Straumen, Farsund 25. november 2015

Svartstrupetrost og bonus på Tynset

Uvanlige fuglearter kan dukke opp året rundt, også midt på vinteren. Ofte i forbindelse med foringsplasser, hvor store antall av sultne, vanlige arter av og til får selskap av sjeldnere gjester. Selv har jeg aldri vært så heldig å få besøk fuglearter fra øverste hylle på min egen foringsplass, men jeg har flere ganger hatt gleden av å beskue eksklusive gjester i andre sine hager. Vinterjunko i Grimstad (2009) og svartstrupejernspurv i Sokndal (2013) er de gjeveste jeg kommer på. I januar i år fikk jeg med meg både turteldue, mongolturteldue, dvergspurv og hvithodespurv, som alle besøkte foringsplasser og hager på Vestlandet.

Et stykke ut i januar dukket det opp meldinger om en svartstrupetrost på Tynset, og det tok ikke lang tid før det dukket opp bilder av fuglen. Disse viste et flott eksemplar av arten som forsynte seg av bær fra en hvitrogn inntil en husvegg i et boligfelt. Fra tidligere fantes det kun én observasjon av denne østlige trostearten fra Hedmark; 1 ind. ble skutt i Romedal i 1923. Snart 100 år senere kunne altså funn nummer to i fylket dokumenteres med litt annen type skyts enn hva som ble benyttet på den første.

Hagen og hvitrogntreet tilhørte ekteparet Lisbet og Jarle Gullbrekken, som holdt oss oppdatert om den sjeldne trostens bevegelser i dagene som fulgte, og som stilte hjemmet og kjøkkenvinduet til disposisjon for de etter hvert mange tilreisende som ønsket å få et glimt av den.

Fristelsen ble for stor, og i forbindelse med en langhelg i Hedmark i starten av februar, tok jeg turen opp til Tynset. Fredag ettermiddag var jeg vel fremme, og ble ønsket velkommen av Jarle. Han kunne fortelle at svartstrupetrosten hadde vært innom for hagen tidligere på dagen. Vi hadde en hyggelig fugleprat på kjøkkenet i omtrent en halv time, før den celebre gjesten plutselig kom flygende og landet i et lerketre i nabolaget.





Jarle hadde et ark liggende på kjøkkenet hvor han skrev opp navnene på alle fuglefolkene som hadde vært innom på besøk. Mitt navn ble ført opp blant de ca. 50 andre navnene på lista, med et kryss foran som markerte at jeg hadde fått sett fuglen.

Svartstrupetrosten ble sittende lenge i lerketreet, før en turgåer på veien gjorde at den flyttet seg til en annen tretopp lenger borte. Der satt den også lenge, før den igjen flyttet seg til en ny tretopp, denne gangen på den andre siden av huset. Her satt den også en stund, før den plutselig forsvant. Dette kunne derfor ha vært slutten på dagens fugleopplevelse, men det ville seg annerledes...

Etter et par kopper kaffe, en god lunsj og en lang og hyggelig fugleprat med husverten Jarle, fikk jeg plutselig øye på en stor rovfugl høyt oppe på himmelen utenfor kjøkkenvinduet. En rask titt i kikkerten bekreftet mistanken om at det var en kongeørn. Vi ble ivrige begge to, og jeg knipset noen dokumentasjonsbilder gjennom kjøkkenvinduet.





I samme øyeblikk ser jeg i øyekroken at en fugl kommer flygende og lander noen få meter utenfor vinduet. Svartstrupetrosten var tilbake, og denne gangen nærmere enn noen gang!





Det hele varte i kanskje fem minutter. Kongeørnen sirklet hele tiden over området, mens svartstrupetrosten flyttet seg fra en furu til en annen.









Til slutt fløy trosten ned på bakken og forsynte seg av de utlagte rosinene. Etter et par nye minutter forlot den hagen, kongeørnen trakk videre, og fotografen kunne si seg fornøyd og vel så det. Dette var helt klart en av de naturopplevelsene som gjør at hjertet pumper litt ekstra.





En stor takk til Lisbet og Jarle Gullbrekken som har delt opplevelsen med mange andre! Før jeg satte kursen sørover igjen overrakte jeg Jarle et eksemplar av Gyldendals store fugleguide som takk, i tillegg til en pakke rosiner selvsagt!

---

Sisiker i veikanten

På en stopp langs motorveien i Vestfold på vei hjem fra juleferie, ble jeg oppmerksom på to sisiker i vegetasjonen i veikanten. Det viste seg å være en gråsisik og en brunsisik. Sistnevnte regnes offisielt som en egen art i Norge, mens den i enkelte kretser regnes som en underart av gråsisik. I vinter har det vært mye sisiker å se på Østlandet. Et par bilder ble tatt i svakt lys, da dette var på ettermiddagen en gråværsdag. Det er svært behagelig å jobbe med et kamera som kan ta relativt støyfrie bilder på høy ISO-verdi. Disse bildene hadde ikke vært mulig å ta for bare få år siden. Gråsisik foran, brunsisik i bakgrunnen Gråsisik

Naturfotoutfordring

Jeg legger ut en del fugle- og naturbilder på Facebook, noe som faller i smak både hos venner med samme naturinteresse som meg selv, og hos venner som jevnlig forer Facebook med annet innhold. Det siste halve året har det sosiale nettverket til tider flommet over av diverse fotoutfordringer. Venner og bekjente utfordrer hverandre til å legge ut syv bilder i løpet av syv dager, i tillegg til å utfordre videre. Selv ble jeg utfordret av Børge Mørkve-Simonsen til å vise syv av mine naturbilder, og jeg ble da inspirert til å grave litt i bildearkivet. Jeg tenkte at jeg skulle finne på en egen vri på utfordringen, og det gjorde jeg ved at jeg kun presenterte bilder fra før jeg ble med på Facebook, det vil si sommeren 2007. Her er bildene jeg valgte ut til naturfotoutfordringen: Det første bildet er av en tiur på Finnskogen 17. april 2000. Dette var en såkalt "spillgal" tiur, som forsvarte sin spillplass mot både oss som fotograferte, og mot traktoren vi brukte som fremkomstmiddel på skogen. Originalbildet er scannet med filmscanner, og fått en omhyggelig rensejobb i Photoshop før presentasjon. Du verden så mye støv og dritt det fantes før digitalkameraene kom på markedet... Det andre bildet er av et rådyr i en litt uvanlig biotop. Svømmeferdighetene var det imidlertid ikke noe å si på! Dette bildet tok jeg 29. oktober 2006. Jeg sto ved båthavnen i Vormsund i Akershus og kikket på fugl da rådyret kom svømmende langs Vorma. Jeg fulgte det over ganske mange hundre meter, og passet på å få noen bilder med speilinger av høstfarger i vannet. Det tredje bildet er av en ekte elg i solnedgang. Den 29. mai 2004 kom jeg over denne elgen, der den sto rett over en bakketopp i solnedgangen. Stedet var Kolemoen utenfor Roverud i Kongsvinger, hvor jeg har tilbrakt mange timer blant skogens dyr og fugler gjennom årene. Som jeg har skrevet tidligere her i fotobloggen, ble bildet senere samme år dagsvinner på TV2-været i kategorien "Værklisjé", og værdame Siri Kalvig kontaktet meg litt senere med ønske om å bruke bildet i sin værspalte i VG. Dette fjerde bildet i rekken tok jeg 3. september 2004, i forbindelse med at jeg brukte et par dager til å fokusere spesielt på spettmeis på foringsplassen hjemme på Roverud. På dette bildet klaffet det bra med både lys, positur og fokus. Bildet pryder forøvrig coveret på cd-en Sangfugler, som ble utgitt i 2005. Femte bilde: Jonas i jungelen! Det er ikke bare navnet på en barnebok, men det var også en realitet i påsken 2007, da jeg reiste til den Mellom-Amerikanske perlen Costa Rica for første gang. Flere regnskogsområder ble besøkt, og et av turens mange høydepunkter var besøket i tåkeskogen i Monteverde, hvor dette bildet er tatt. Monteverde Cloud Forest Reserve ligger nesten 1500 meter over havet, og har både fascinerende natur og et fantastisk dyreliv. Jon Lurås og jeg fikk, utrolig nok med våre spanskkunnskaper, tilgang til reservatet i flere timer før normal åpningstid, slik at vi fikk oppleve at skogen våknet opp fra den svarte natten før turistene strømmet til området godt utpå dagen. Det er en slags magisk stemning over å oppholde seg alene i slike omgivelser, til lyden av brølende Howler Monkeys og syngende maskesolitærtroster. Så skal vi i dag hjem igjen... Jeg har hatt gleden av å bo i nærheten av Hedmarks sikreste hubrolokalitet i flere år, noe som har gitt mange flotte opplevelser. I 2002 ringmerket vi for første gang hubrounger i Sør-Hedmark, og siden den gang har jeg fulgt oppveksten til flere hubrounger på nært hold. Dette bildet er fra 10. juni 2005, da jeg noen dager etter ringmerkingen tok turen for å sjekke at alt sto bra til i reiret. Gjensynsgleden var som dere ser stor... Jeg avsluttet serien som jeg startet, med et bilde fra tiden hvor man måtte vente på å få se reslutatet til man hadde fått fremkalt filmen. Bildet viser en hvilende sørhare, og ble fotografert på Öland i juli 2002. Dette var den siste sommeren jeg fotograferte med filmbasert speilreflekskamera. Den påfølgende sommeren var en Canon EOS D60 i full sving. Filmscanneren har jeg fremdeles, og kanskje burde enda flere dias fra tiden før 2003 digitaliseres før de blir helt nedstøvet...

Svartstrupe på Stadlandet

Svartstrupen er en vanlig fugl i store deler av Europa, men har en heller sparsom forekomst i Norge. Det viktigste hekkeområdet her i landet er i lyngheiene på Stadlandet i Sogn og Fjordane. På høsten og vinteren trekker svartstrupene ut til kysten, og det var her jeg traff på arten da jeg besøkte Stadlandet 17. oktober i år. Foranledningen for besøket var den sjeldne brunvarsleren som hadde blitt sett i området i nesten en uke. Den hadde dessverre forsvunnet da jeg nådde frem, etter en over 13 timer lang kjøretur fra Lista. I mangel på brunvarsler ble det i stedet noen bilder av fuglene som var på plass i området, og da først og fremst en fotovennlig svartstrupe. Kystnaturen i denne delen av landet er enkelt og greit spektakulær. Erviksanden ligger idyllisk til mellom høye fjell. Sogn og Fjordane var faktisk et av de første fylkene jeg besøkte den første sommeren etter at jeg anskaffet meg speilreflekskamera, i 1999. Dessverre har det vært langt mellom turene til fylket etter dette, men forhåpentligvis kan dette rettes på i fremtiden med både flere fugleturer og andre besøk i naturskjønne omgivelser med kamera. Erviksanden

Gulbrynsanger

Gulbrynsangeren er nærmest blitt selve symbolet for høst for feltornitologer i Norge. Den lille sangeren har sin hekkeutbredelse fra Uralfjellene og videre østover, men dukker hver høst opp i Norge i et visst antall, til tross for at artens egentlige overvintringsområder er i motsatt retning, sør og øst Asia. De fleste observasjoner av gulbrynsanger i Norge gjøres i busker og kratt på lokaliteter langs kysten. På Utsira er artens forekomst om høsten gjort den til både kommunefugl og logofugl for øyas fuglestasjon. I år var forekomsten rekortdartet, og hele 44 ind. ble loggført på øya den 4. oktober. Her er noen bilder av gulbrynsanger fra mitt Utsiraopphold i uke 40:

Ringnebbmåke på Mandalsbesøk

Mandal har hatt besøk av sjeldne måker før, og nå var det duket for en ung ringnebbmåke. Dette er en nordamerikansk art som påtreffes regelmessig i Vest-Europa. Likevel er det ganske langt mellom funnene her i Norge. Selv har jeg tidligere sett ringnebbmåke på Jæren, og i Bergen, hvor et individ dukket opp hver eneste vinter gjennom 20 år. 20 minutter før jeg kom frem til Mandal, fikk jeg en melding på varslingsystemet Bird Alarm om at ringnebbmåka var blitt fanget og var i ferd med å bli ringmerket. Jeg er selv både ivirig fotograf og ringmerker. Ringmerkeren og fuglekikkeren i meg synes det er kjempespennende at ringnebbmåka får en grønn fargering på foten slik at den kan avleses i fremtiden, mens fotografen i meg synes slike fargeringer er noe herk siden de ødelegger det uberørte inntrykket i naturbildene. Vel, måka var iallfall på plass, og den var fortsatt sulten på brød. Det var ikke noe annet å gjøre enn å satse på fluktbilder og nærbilder uten fargering... Ringnebbmåka i Mandal er i sin første vinterdrakt, det vil si at den ble født i 2014. Den har en lang reise bak seg, og ringmerkingen gir håp om at vi kan følge dens ferd videre, uansett på hvilken side av dammen det måtte være... .

Rørdrum - en mester i kamuflasje

Rørdrum er en sjelden fugl i Norge, og er en art som har tilpasset seg et tilbaketrukket liv i takrørskogen. Fjærdrakten fungerer som ypperlig kamuflasje i sivet. Denne rørdrummen ble fotografert ved Jåbekk i Mandal i går, og er det andre eksemplaret av arten som er funnet i Norge til nå i 2015. Den første ble funnet i Tysvær i Rogaland i januar. I fjor gjestet en rørdrum Lista i mai. Den holdt seg ikke i takrørskog, men den var likevel utrolig godt kamuflert i våtmarksområdet den hadde slått seg til i, noe dette miljøbildet viser.

Vindfulle dager på Lista

Det var vært vindfullt en god stund på Lista, og 10. januar nådde vindstyrken nye høyder. Den varslede stormen fra vest hadde fått navnet Nina, og traff norskekysten denne lørdagen. Det blåste full storm, til tider med orkan styrke i kastene. Dette er ikke småtteri for en Østlending som meg, men jeg tok en tur ut til Lista fyr på ettermiddagen for å ta noen bilder av begivenheten. Nesten vel så fascinerende som stormen var alle "værturistene" som tok turen innom Lista fyr og Borhaug gjennom dagen. Til tider var full parkeringsplass og nesten stillestående køkjøring på veien ut til fyret. Vind og bølger i stor skala fenger tydeligvis sørlendingene, til tross for at vind og bølger i middels skala er temmelig dagligdags. Noen fuglebilder ble det også. Dagen etter stormen varet stort antall måker i Vågsvollvåien ved Lista fyr. Blant de mange gråmåkene og svartbakene ble det funnet bådeto polarmåker og en grønlandsmåke. Den ene av polarmåkene skjuler seg forøvrig i måkeflokken på det nederste bildet.

Gyllen morgenstemning

Etter flere dager med kraftig vind, tungt overskyet vær og dårlig fotolys, var det flott å kunne våkne opp til en solskinnsdag helt i starten av desember. Jeg brukte litt tid nede i havneområdet i Borhaug. Et par storskarv og en ærfugl fanget min oppmerksomhet der de satt i motlyset. Jeg fyrte av en serie bilder av fuglene, først hver for seg, og etter en stund sammen i samme bilde. Det var ikke bare i havnebassenget det var fugleliv. På land fikk jeg øye på en flokk med stillits på næringssøk. Det gylne morgenlyset ga gode fotomuligheter av denne fargerike fuglen. De gangene jeg har hatt denne arten på skuddhold tidligere, har det som regel det vært ungfugler uten den flotte røde masken. Derfor lot jeg ikke denne muligheten gå fra meg. Bilen ble brukt som kamuflasje.