Smålom

Smålommen er en stemningsskapende fugl, og nærmest en karakterart ved små sjøer og skogstjern her øst på skogen. De klagende ropene til smålommen og slektningen storlommen har vært kilde til flere myter og sagn gjennom tidene. Dette individet, som jeg fotograferte her en dag ved en liten sjø i Kongsvinger, var derimot temmelig taus der den lå midt ute på vannspeilet og slappet av.

Ny "elg" i solnedgang

En kveld i slutten av mars kjørte jeg mot en flott og fargesterk solnedgang i Løten. Da dette synet plutselig åpenbarte seg i horisonten, måtte jeg bare stoppe og knipse et par bilder. Jeg hadde følelsen av at jeg hadde tatt noen lignende bilder tidligere. Og ganske riktig; i 2004 var det ikke kveg, men faktisk en virkelig elg i solnedgang jeg klarte å fange i søkeren her i hjemtraktene. Bildet var dagsvinner på TV2-været i kategorien "Værklisjé", og værdame Siri Kalvig kontaktet meg litt senere med ønske om å bruke bildet i sin værspalte i VG. Elg i solnedgang, 2004

Uredd sædgås

En sædgås har tilbragt vinteren i Oslo-området, og dukket i begynnelsen av mars opp ved Østensjøvannet. Arten er vanligvis sky, og tildligere har jeg som regel bare observert den på langt hold i teleskop. Ved Østensjøvannet virker det derimot som om det skjer noe med fuglene, og selv arter som vanligvis flyr vekk fra mennesker i god tid, rusler her rundt og spiser brød omtrent fra hånden... Knoppsvanene ved Østensjøvannet fikk seg en ny venn... Det er ikke første gang jeg har dratt til Østensjøvannet for å sikre meg bilder av en ny art til arkivet. Fotoseansen foregikk uten nevneverdige sprell fra gåsas side, så foruten noen fluktbilder ble det mest streite "fugl-på-vann-bilder". Bildene som presenteres her er uten brød i nebbet. Jeg synes liksom ikke det gjør seg på en art man forbinder fjerne myrområder i taigaen...

Sothøner i kamp

Sothøner er hissige fugler. Sist helg brukte jeg noen timer i vannkanten ved Østensjøvannet i Oslo. Målet var å ta noen bilder av den lite sky sædgåsa som hadde dukket opp ved sjøen et par dager tidligere. Med gåsa i søkeren ble jeg stadig oppmerksom på voldsomme plask i vannet rundt omkring. Det var tydelig at flere av de drøyt 60 sothønene ved sjøen var både våryre og klare til kamp mot nærgående artsfrender. Og ja, det ble en god del bilder av sædgåsa også. Ikke like actionfylte som sothønebildene, men noen av dem tåler nok å presenteres i bloggen likevel...

Spøkelsesaper og sjokoladetopper

På min tur til Filippinene i desember/januar oppholdt jeg meg noen dager på øya Bohol, som ligger en drøy times båttur fra storbyen Cebu. Øya er mest kjent for to ting; det bemerkelsesverdige landskapet Chocolate Hills, og de små spøkelsesapene (eller tarsiers som de heter i Filippinene). Spøkelsesapene er verdens minste primater, og finnes bare i Sørøst-Asia. Deres ”godslige” utseende har gjort dem ettertraktet som kjæledyr. Tarsier-hysteriet i Filippinene har ført til at bestanden har gått drastisk tilbake, og spøkelsesapene hadde vært nær utryddelse om ikke tiltak hadde blitt gjort for å forhindre dette. På Bohol besøkte jeg et såkalt "Tarsier Conservation Area", et lite vernet område hvor man har tilrettelagt for at man sammen med en guide kan oppleve spøkelsesapene i sitt naturlige habitat. Flere steder inne på området kunne man se den storøyde skapningen på nært hold. Behind these cute brown eyes... ...is a cute and fragile tarsier! Den filippinske måten å fotografere på er gjerne å stå smilende oppstilt og lage V-tegnet foran en busk med en søvning spøkelsesape. Jeg nøyde meg med å fotografere denne fascinerende skapningen med 300 mm på akkurat passe avatand. Som nevnt i starten er det en annen attraksjon som man må få med seg om man er på Bohol. Omtrent midt på øya ligger et stort område med over tusen "sjokoladetopper" som skyter opp fra det ellers ganske flate landskapet. Chocolate Hills har fått navnet sitt på grunn av brunfargen gresset får i tørketiden. Chocolate Hills

Gjeve måker

"Jeg hater måker" synger Odd Børretzen. Det gjør ikke jeg, og denne vinteren har nettopp måker stått for de store fugleopplevelsenefor min del. Det startet i en fiskehavn i Nord-Irland en regntung dag i januar... En liten spiss på stjerten som får hjertet til fuglesupporterne til å banke noen hakk raskere... Siste helg i januar var jeg i Irland sammen med styret i foreningen Feltornitologene. På det tidspunktet hadde det i en ukes tid blitt rapportert om en stasjonær rosenmåke i havnen ved den nordirske kystbyen Ardglass. Etter en dag i Dublin satte vi derfor kursen nordover mot delen av "Smaragdøya" som tilhører Storbritannia. Vi fikk føle hvor værhardt det kan være her ute på denne tiden, med regnvær og bitende kald vind hele dagen. Mengder med måker svirret rundt i havneområdet. Blant de vanlige artene fant vi flere polarmåker og grønlandsmåker, men det drøyde en god stund til vi fant den lille, hvite skjønnheten vi var på utkikk etter. Da vi først oppdaget den kunne den derimot by på flotte fluktoppvisninger i det ufyselige været. Rosenmåke med fluktoppvisning i Ardglass Harbour Rosenmåke er en høyarktisk art som sjelden forviller seg ned på våre kanter. Den er svært liten og har en elegant, litt ternelignende flukt. Karakteristisk for arten er stjerten som har en liten spiss i enden. På boksalg i Dublin kjøpte jeg forresten boka "100 Birds to See Before You Die". Etter den vellykkede turen til Nord-Irland var det bare å krysse av fugl nr. 39 i boka! Det skal mer enn regn og vind til for å stoppe tilreisende fuglesupportere fra Norge Været var langt bedre den påfølgende helgen, da også måker hadde hovedfokus. Denne gangen gikk turen til Danmark, og i Universitetsparken i Århus lot den langveisfarende gråvingemåka seg fotografere på nært hold i solskinnet. Denne sjeldne måka, som egentlig hører hjemme langt mot nord i Nord-Amerika, har tilbrakt de tre siste vintrene i Århus på Jyllands østkyst. Gråvingemåke i dansk vintersol I løpet av vinteren har også et uvanlig stort antall grønlandsmåker funnet veien til våre kanter. Arten var også representert i parkdammen i Århus, og var tydelig sjefen når det ble matet med brød. Den stakkars gråvingemåka måtte finne seg i å holde seg i bakgrunnen når grønlandsmåka var sulten. Grønlandsmåke og stokkender Grønlandsmåke

Møte med slagugla

Ugler er noe for seg selv. Disse skapningene er det umulig å ikke bli fascinert av, og det er vanskelig å tenke seg noe mer trolsk enn de store barskoguglene. Slagugla er kanskje den mest trolske og sagnomsuste av dem alle. Det er flere grunner til dette. For det første den svært aggressive adferden ved hekkeplass, hvor den forsvarer ungene sine med å angripe inntrengere. En annen ting er utbredelsen. Tar man en titt på utbredelseskartet til slagugla, ser man at den forekommer over store deler av taigaen i øst, og at det er en bråstopp i vest ganske nøyaktig på grensen mellom Sverige og Norge. Kun en håndfull par finnes i Norge, noe som gjør den til svært ettertraktet art for fugleentusiaster (eller er det fuglesupportere det kalles nå?) i Norge. I dag inviterte slagugleforsker Gunnar Nyhus til et møte med den hardtslående ugla på Finnskogen. Jeg satte meg i bilen og kjørte avsted. Tok av østover ved Flisa og kjørte gjennom de tilsynelatende endeløse skogene inn i Sverige, nordover gjennom Höljes og opp til Lutnes i Trysil hvor vi hadde avtalt å møtes. Tilsammen var det ca. 20 personer som møtte opp, alle sammen pirret av å få møte den store grå og slagkraftige ugla. Slaguglemor følger nøye med når inntrengerne nærmer seg kassa. Det ser ut til å være et bra ugleår i år. Flere arter ser ut til å ha god hekkesuksess, inkludert slagugla. Gunnar tok oss med til hele tre hekkeplasser hvor ungene var i ferd med å forlate kassa. Med andre ord; det er tiden hvor slagugla er mest aggressiv. Man kødder ikke med slagugla når dens unger er i ferd med å forlate reiret! Kommer man uforberedt over dette, bør man være på vakt mot en hardtslående mor! Ved to av kassene satt en unge i åpningen ved ankomst. Gunnar spurte i forkant om noen kunne tenke seg å klatre opp for å ta ned ungene for ringmerking. Vedkommende som våget å takke ja, ble godt polstret med en tykk jakke med hette, en stor pute rundt nakken, lue og hjelm. Spesielt puta var nok god å ha da slagugla slo til med de sylskarpe klørne rett mot nakken... Slagugla slår til! Ungene i kassa ble plukket ut og ringmerket før de deretter ble omhyggelig fotografert og til slutt brakt tilbake til kassa. Slaugleunger i rampelyset! Felles for de to første lokalitetene vi besøkte var blandingsskog i forbindelse med myrområder. Furu dominerte på det ene stedet, mens på det andre var det gran som var dominerende rundt kassa. Den siste lokaliteten vi besøkte lå i et område med mye flott, grovstamet osp. Fototeknisk: Canon EOS 50D, EF 300/4 L IS og Tamron 90/2,8 Macro samt Canon Ixus 85 IS

En solskinnsdag ved Østensjøvannet

Østensjøvannet i Oslo er et herlig sted. Her kommer man virkelig tett innpå fuglelivet. Er man ikke fascinert av fugler fra før, må det være nærmest umulig å ikke bli det her. Selv var jeg vel ca. åtte år første gang jeg var ved Østensjøvannet, og for første gang opplevde arter som toppdykker, sothøne og sivhøne. For fuglefotografering er også Østensjøvannet et drømmested. Her kan man enkelt samle artsbilder og "trynebilder" av en rekke våtmarksfugler. Jeg er vel egentlig ingen "fotokrysser", men skal innrømme at en av grunnene til at jeg besøkte vannet i dag var rett og slett å få noen gode krikkandbilder til mitt eget arkiv. En krikkand-hann har holdt til ved vannet en stund, og ser ut til å ha lagt sin elsk på en stokkand-hunn! Trekantdrama? Krikkand-hann Etter å ha fotografert krikkanda en stund gikk jeg en tur langs vestsiden av vannet. En artig bonus fikk jeg da en snadderand dukket opp på greit hold. Snadderand-hann Ellers blir alltid en hel del bilder av de vanlige/klassiske artene når man besøker Østensjøvannet. Her er et lite utvalg: Grågås Toppand-hann Toppand-hann (fotografert med en blomstertue i forgrunnen, derav den gule filtereffekten) Stokkand-hann Toppdykker

Sidensvans i skolegården

En liten sidensvansflokk har holdt til noen dager i en hagtorn midt i skolegården på Brandval skole, hvor jeg jobber. Da sola stakk frem og sidensvansene våget seg stadig lavere i treet for å få tak i de siste restene av bær, ble fristelsen for stor, og jeg dro hjem for å hente fotoutstyret (det burde jo selvfølgelig ha ligget i bilen i utgangspunktet, men den gang ei). I løpet av to dager lurte jeg meg til to korte fotoøkter ved treet i skolegården. Sidensvansen må være en av de vakreste fuglene vi har i den norske faunaen. En sidensvansflokk avslører seg ofte på god avstand med sine trillende lyder, og når man får se dem på nært hold er de en fantastisk skue. Et par gråtroster har også holdt seg i området den siste tiden. Det har vært uvanlig mye trost å se i løpet av vinteren. Fototeknisk: Canon EOS 50D, EF 300/4 L IS, ISO 320 - 500

Fasan på foring

En fasan-hunn søkte næring på en foringsplass på Roverud i dag. Dette er faktisk første gang jeg har sett fasan her. Noen bilder ble det også, tross ganske dårlige lysforhold.... Fasan, Roverud Fototeksnisk: Canon EOS 50D, EF 300/4 L IS, ISO 500 - 800, RAW