Bergensender

I starten av februar var jeg en weekendtur i Bergen. Etter å ha brukt lørdagen til fots i sentrum, ble det en rundtur til ulike fuglelokaliteter rundt byen på søndag. Dette takket være velvillige lokale fuglefolk som stilte opp med bil og guiding. Fotoværet var ikke det beste. En stund snødde det temmelig tett, men det ble uansett en flott rundtur. Ved Birkelandsvatnet fikk jeg for første gang mulighet til å fotografere stjertand på nært hold. En flott hannfugl har overvintret her, og var på plass sammen med noen stokkender i en liten råk. Stjertanda er ikke av de mest fargerike endene, men har likevel flotte tegninger i fjærdrakten, og en elegant, lang og spiss stjert. Stjertand (hann) Ved flere vann i Bergensområdet overvintrer det en del tilitsfulle brunnakker. Hjemme på Østlandet bruker de første brunnakkene å dukke opp hvert år i april. Arten er også hovedsaklig en trekkfugl, men en god del av dem overvintrer på Sør- og Vestlandet. Heller ikke dette er en art som jeg har fotografert noe særlig på nært hold tidligere. Brunnakke (hann) med en toppand (også en hann) i bakgrunnen   Brunnakke (hann) Brunnakke (hunn)

En tur i parken

En tur i parken er ofte produktivt, og i vinter har det blitt flere parkturer i Oslo. Brødsmuler gjør susen, og når man i tillegg har med seg en partner, slipper jeg som fotograf å gjøre to ting samtidig også. Stokkender finnes det nok skarpe bilder av, så her har jeg bevisst prøvd å få til bevegelsesuskarphet. Stokkender, Frognerparken Stokkender, Frognerparken Sammen med alle stokkendene i Frognerparken har også enkelte andre arter tilhold. Det mest spennende er to krikkandfruer. Krikkanden er vår minste and, og fortjerner et skarpt bilde. Krikkand, Frognerparken Et par gråhegrer har også hengt rundt i området i vinter. Denne karen tok livet med ro i Frognerparken, selv med barnefamilier, frognerfruer, turister og hundeluftere på alle kanter. Gråhegre, Frognerparken Gråhegre, Frognerparken Gråhegre, Frognerparken Ved Østensjøvannet er det som kjent mange fugler som er glad i brød. Som vanlig har et par hvitkinngjess overvintret på lokaliteten. Hvitkinngås, Østensjøvannet

Sangsvaner på nært hold

Brødspisende knoppsvaner er et velkjent fenomen mange steder, men det er ikke ofte at den vanligvis mer skye slektningen sangsvanen lar seg mate på denne måten. Børterelva i Enebakk er et av ytterst få steder hvor man kan oppleve sangsvaner nærmest på en armlengdes avstand. Her er et par bilder fra Børterelva en solskinnsdag i januar:

Det enkle er ofte det beste...

På mitt speilreflekskamera har jeg ofte påmontert teleobjektiv, slik at jeg kan være skuddklar om det plutselig skulle dukke opp... f.eks. en fugl. I en lomme har jeg som regel med meg et lite kompaktkamera, og i tillegg: mobiltelefonen er alltid med. Jeg har aldri vært noen stor fan av mobilkameraer, men entusiasmen har steget noe i takt med at de optiske egenskapene stadig utvikler seg til det bedre. Her er tre naturbilder knipset med mobilkamera det siste året: Vinterlandskap, Kongsvinger januar 2013 Jomfruland mai 2012 Solnedgang ved Cebu, Filippinene juli 2012

Snadder i Fredrikstad

I første halvdel av januar har jeg vært to turer til Østfold. Ved Isegran i Fredrikstad har en snadderand bestemt seg for å overvintre sammen med alle stokkendene. Dette er en ganske uvanlig art, som jeg knapt nok har fotografert tidligere. Jeg øynet derfor muligheten til en fotosession etter rapporter om at snadderanda i Fredrikstad holdt seg stabil i området. Værmeldingen slo dessverre ikke til. Det var meldt sol, men fasiten ble gråvær og tåke. Til tross for dette så kom jeg hjem med noen bilder. Høy ISO ble løsningen. Brødsmuler i sikte! Snadderanda var ikke sen om å innfinne seg da det ble startet foring. Snadderand er forholdsvis sjelden i Norge, med få hekkefunn. Fuglen i Fredrikstad er en hannfugl, noe man ser på f.eks. den svarte baken.  Til å være hannfugl er den ikke spesielt fargerik, i motsetning til hva man ser hos mange andre slektninger i andefamilien, og på langt hold ser den temmelig grå ut. På nært hold ser man imidlertid mange fine små detaljer i fjærdrakten, faktisk mange flere enn jeg var klar over selv. Artstypisk for snadderand er det hvite vingespeilet, som her fremvises fint Andrikken så ut til å ha blitt glad i en av de lokale stokkandfruene Den fargerike stokkandhannen måtte finne seg i å være i bakgrunnen i dag

Mer ugler i trær

Måtte bare følge opp forrige blogginnlegg som jeg kalte for "Ugler i trær". Det rapporteres stadig om haukugler rundt omkring, og sist lørdag fikk jeg en melding av Morten Nysveen om en svært fotogen haukugle i Eidskog. Det hørtes fristende ut i solskinnet, og jeg var ikke mer enn en halvtimes kjøretur unna. Da jeg ankom stedet hadde ugla flyttet seg et stykke unna, og satt seg til i toppen av en høy gran i skogkanten, et stykke unna å kunne kalles fotohold. Heldigvis drøyde det ikke så lenge før den kom nærmere, og satte seg til i en mindre bjørk i kulturlandskapet.  Det ble en drøy times møte med haukugla denne gangen. Lenge nok til å få fotografert ugla i litt forskjellige lysforhold. Her presenteres to bilder i henholdsvis direkte sollys og litt mer diffust sollys forårsaket av et lett skylag foran sola.

Ugler i trær

2013. Nytt år og nye muligheter på foto- og fuglefronten. Ugler er aldri kjedelig, og jeg har startet året med å treffe noen av disse godslige skapningene. Første helgen i januar var jeg på Skøyen i Oslo og hilste på en kattugle i Den engelske park. Ugla har et fast tre den holder seg i på dagtid, og satt fint eksponert da jeg besøkte den på formiddagen. Etter ca. et kvarters observasjonstid og fotografering trakk den seg tilbake inn i "grotten" sin, et hulrom i treet. Temmelig eksponert, men samtidig kamuflert Ellers har året startet som det forrige sluttet, med hyppige møter med haukugla. Denne arten dukket opp i usedvanlig store antall i Norge på senhøsten 2012, og flere individer holder fortsatt stand flere steder i kulturlandskapet på Østlandet. Denne haukugla sitter ofte godt synlig langs europaveien ut fra Kongsvinger

Vinter ved Østensjøvannet

Fra tid til annen tar jeg turen til Østensjøvannet i Oslo, også vinterstid. På grunn av kuldeperioden den siste tiden er vannet nå helt is- og snølagt, og gjør seg bedre som skiarena. Fuglene som trosser kulda, og som baserer livene sine på brødsmuler fra gamle damer, barnefamilier og fuglefotografer, har nå tilhold under brua i sørenden av sjøen. Det blir fort kaotisk når nærmere 200 stokkender skal slåss om noen frø biter brød Etter en forfriskende dukkert er det godt å få ristet av seg litt vanndråper, både foran... ...og bak En ensom kvinand har slått seg sammen med alle stokkendene Noen gjess overvintrer også ved sjøen. Her en grågås og en hvitkinngås.

Utsnitt fra en romjulsdag

Tredje juledag innbød til en tur ut i solskinnet med kikkert og kamera. Det ble en fin rundtur i de vinterkledde Kongsvingerskogene. Jo høyere, jo hvitere. Toppen på Rafjellet er 576 moh. og er Kongsvingers høyeste punkt. Fra Mengkroken, "østpå skogen" Klarvær er fint vær for "flyspotting". Store langdistansefly passerer jevnlig over Norge, og etterlater seg lange kondensstriper på himmelen. To langdistansefly passerer hverandre, en firemotors til venstre, en tomotors til høyre

Last Christmas

Det nærmer seg jul. Jeg har ingen planer om noen helt spesielle sprell i år. I fjor tilbrakte jeg jul og nyttår på øyene Cebu og Bohol i Filippinene. Her er noen bilder fra den turen: Søving spøkelsesape på Bohol "Sjokoladetopper" på Bohol Tempelsvale utenfor hotellvinduet på Bohol Båttransport mellom Mactan og Olango Island Cebu City og Mactan Island (med flyplassen) sett fra utsiktspunktet The Tops

Konglebit

Min forrige bloggpost var om haukugle, en art som har hatt en invasjonsartet forekomst i Norge denne høsten. En annen art som har dukket opp i uvanlig store antall denne høsten er konglebit. Jeg synes derfor at jeg også må presentere denne flotte fuglen på bloggen, og gjør det her med to bilder som jeg tok i Sør-Varanger i Finnmark våren 2010. Dette er en voksen hannfugl med rød fjærdrakt Den oransje fjærdrakten viser at dette er en yngre fugl.

Uglemoro langs riksveien

På vei hjem fra jobb fredag ettermiddag kjørte jeg som vanlig på Riksvei 2 (tidligere Riksvei 20). Selv om blikket hovedsaklig holdes på veien når jeg kjører bil, følger jeg alltid instinktivt med på trær og telefonledninger langs veien for å se etter mistenkelige silhuetter. "Var det ikke et litt stort hode på den fuglen?", rakk jeg å tenkte før jeg oppfattet haukuglas gule øyne i sidevinduet i det jeg kjørte forbi. Et syn som dette kan lett forstyrre en bilfører med litt over gjennomsnittlig interesse for fugler Min første haukugle i Kongsvinger kommune måtte jo dokumenteres, og det ble litt styr frem og tilbake for å komme i riktig posisjon for fotografering fra bilvinduet. Ikke akkurat villmark, men likevel et miljøbilde av haukugle Etter en liten fotoøkt fra bilvinduet, kjørte jeg av fra europaveien og parkerte bilen. Jeg gikk et stykke tilbake i veikanten for å forsøke å få et glimt av ugla igjen. Det viste seg at den var på jakt, og etter at fotolyset hadde dødd ut, stupte den ned i åkeren og slo en mus. Det ble noen "kunstneriske" fluktbilder i mørket da den fløy avsted. På det ene bildet kan musa fra den vellykkede jakten skimtes i nebbet.

Perleuglene er her

Etter fjorårets fantastiske uglesesong ble det en nedtur i år, iallfall i hekkesesongen. På vårparten i fjor satt perleuglene og hukret nærmest "overalt". I år hørte jeg ikke en eneste én. Ut på høsten var det igjen tid for å forsøke seg på litt fangst og ringmerking av perleugler. Vi benytter oss da av høyttalere med lokkelyd for å lokke frem uglene. Forventningene var ikke spesielt store, men det var desto mer gledelig å kunne konstatere at skogen ikke var helt tom for disse sjarmtrollene. Her er noen bilder av fra Eidskog, hvor jeg opplevde årets første perleugler i slutten av september.

Mandarinand - en asiatisk skjønnhet

Mandarinanda er en asiatisk art som med jevne mellomrom dukker opp ulike steder i Norge. I 2009 postet jeg noen bilder i bloggen av en mandarinand i Mandal. I disse dager oppholder deg seg en mandarinand ved Sætre i Hurum. Siden jeg er svak for asiatiske skjønnheter, og allerede hadde planlagt en dag med fuglekikking langs Oslofjorden, ble det til at jeg la turen innom Hurumlandet. Mandarinand-hannen var så å si i sin fineste praktdrakt, og kom svømmende på nært hold da noen skolebarn kom innom dammen for å mate endene med restene fra skolematpakka si. Fuglen var forøvrig også ringmerket, så det kan derfor kanskje være mulig å finne ut hvor den kommer ifra. Mandarinender som dukker opp i Norge kommer neppe fra sine opprinnelige leveområder i Øst-Asia, men derimot fra fugleparker eller forvillede bestander i Europa. Uansett opphav slutter jeg aldri å la med fascinere av denne fuglens fantastiske fjærdrakt.