Et stykke ut i januar dukket det opp meldinger om en svartstrupetrost på Tynset, og det tok ikke lang tid før det dukket opp bilder av fuglen. Disse viste et flott eksemplar av arten som forsynte seg av bær fra en hvitrogn inntil en husvegg i et boligfelt. Fra tidligere fantes det kun én observasjon av denne østlige trostearten fra Hedmark; 1 ind. ble skutt i Romedal i 1923. Snart 100 år senere kunne altså funn nummer to i fylket dokumenteres med litt annen type skyts enn hva som ble benyttet på den første.
Hagen og hvitrogntreet tilhørte ekteparet Lisbet og Jarle Gullbrekken, som holdt oss oppdatert om den sjeldne trostens bevegelser i dagene som fulgte, og som stilte hjemmet og kjøkkenvinduet til disposisjon for de etter hvert mange tilreisende som ønsket å få et glimt av den.
Fristelsen ble for stor, og i forbindelse med en langhelg i Hedmark i starten av februar, tok jeg turen opp til Tynset. Fredag ettermiddag var jeg vel fremme, og ble ønsket velkommen av Jarle. Han kunne fortelle at svartstrupetrosten hadde vært innom for hagen tidligere på dagen. Vi hadde en hyggelig fugleprat på kjøkkenet i omtrent en halv time, før den celebre gjesten plutselig kom flygende og landet i et lerketre i nabolaget.
Jarle hadde et ark liggende på kjøkkenet hvor han skrev opp navnene på alle fuglefolkene som hadde vært innom på besøk. Mitt navn ble ført opp blant de ca. 50 andre navnene på lista, med et kryss foran som markerte at jeg hadde fått sett fuglen.
Svartstrupetrosten ble sittende lenge i lerketreet, før en turgåer på veien gjorde at den flyttet seg til en annen tretopp lenger borte. Der satt den også lenge, før den igjen flyttet seg til en ny tretopp, denne gangen på den andre siden av huset. Her satt den også en stund, før den plutselig forsvant. Dette kunne derfor ha vært slutten på dagens fugleopplevelse, men det ville seg annerledes...
Etter et par kopper kaffe, en god lunsj og en lang og hyggelig fugleprat med husverten Jarle, fikk jeg plutselig øye på en stor rovfugl høyt oppe på himmelen utenfor kjøkkenvinduet. En rask titt i kikkerten bekreftet mistanken om at det var en kongeørn. Vi ble ivrige begge to, og jeg knipset noen dokumentasjonsbilder gjennom kjøkkenvinduet.
I samme øyeblikk ser jeg i øyekroken at en fugl kommer flygende og lander noen få meter utenfor vinduet. Svartstrupetrosten var tilbake, og denne gangen nærmere enn noen gang!
Det hele varte i kanskje fem minutter. Kongeørnen sirklet hele tiden over området, mens svartstrupetrosten flyttet seg fra en furu til en annen.
Til slutt fløy trosten ned på bakken og forsynte seg av de utlagte rosinene. Etter et par nye minutter forlot den hagen, kongeørnen trakk videre, og fotografen kunne si seg fornøyd og vel så det. Dette var helt klart en av de naturopplevelsene som gjør at hjertet pumper litt ekstra.
En stor takk til Lisbet og Jarle Gullbrekken som har delt opplevelsen med mange andre! Før jeg satte kursen sørover igjen overrakte jeg Jarle et eksemplar av Gyldendals store fugleguide som takk, i tillegg til en pakke rosiner selvsagt!
