Utsiraoppholdet ble gjennomført som planlagt, og dagene gikk. Eremittsnipa holdt stand på Værlandet. Hadde den her funnet sin overvintringsplass? Midt i september så jeg flere eremittsniper da jeg var i Peru, og det var nettopp i Sør-Amerika at arten skulle være på denne tiden av året. Da det nærmet seg to uker siden oppdagelsen, ble fristelsen for stor. Kona og jeg pakket bilen (min mors Yaris denne gangen), og tok en nattlig kjøretur. Turen inkluderte fire bilferger, den siste av dem fra Fure i Fjaler kommune og ut til Værlandet. Vi var på plass rett før klokken 8 om morgenen tirsdag 16. oktober.
Morgengry ved Værlandet fergekai
På fergekaien ble vi møtt av Jan Kåre Ness, en av mange som hadde tatt turen opp for å se eremitten. Han ønsket oss velkommen til øya, og ga oss en brifing om hvor snipa hadde blitt sett den siste tiden. Han avsluttet med å si at "det kunne godt være at den akkurat nå gikk i pytten rett bak oss". Vi snudde oss og tok opp kikkerten, og der gikk den! Eremittsnipa ble den første fuglen vi så på Værlandet.
Eremittsnipa i en av sine favorittpytter ved fergekaien
Hadde vi vært rene kryssere, hadde vi kanskje hoppet rett på fergen tilbake igjen, fem minutter etter at vi gikk i land, siden snipa allerede var i boks. Det var imidlertid fristende å bruke litt tid på øya. Ikke bare viste eremittsnipa seg fint frem i pytten sin, men det var også mye fugl i bevegelse ellers i godværet. Flokker med sidensvans og stjertmeis ble notert, i tillegg til både gråspett og grønnspett.
Eremittsnipa er temmelig lik en skogsnipe av utseende
Eremitt betyr å leve i ensomhet, og eremittsnipa kunne jo virke litt ensom der den satt på feil side av Atlanterhavet. Den så imidlertid ut til å finne godt med mat, og virket å være i fin form. Hvis det ikke fryser til, er det ikke utenkelig at den blir på Værlandet utover senhøsten og vinteren.
